11. august 2018

Plutselig var det gått to måneder ...

,
Hei på deg

Ja, så var det plutselig veldig lenge siden sist innlegg, men tiden går virkelig alt for fort for tiden! 
Nå er 4 uker med mann og begge barna over. Det har vært veldig koselig at de har hatt ferie, men det har også vært veldig slitsomt. Alt av rutiner og vaner forsvinner liksom når alle skal være hjemme. Noe så enkelt som at Rakel skal få hvile seg på dagtid blir en utfordring når William skal leke, bråke og være god med henne. Jeg tror ikke det er så lett for en treåring å være litt stille så noen kan få hvile seg litt. Heldigvis så ha det gått seg til, min kjære har trillet tur så hun har fått sove mens William og jeg har lekt eller så har han tatt William med seg ut så Rakel og jeg har fått hvile.

Også er William begynt i ny barnehage. Jeg var veldig spent og litt nervøs for hvordan det skulle gå, men foreløpig så ser det ut som om han trives veldig godt. Nå merker vi veldig godt at han begynner å bli en stor gutt. Etter første dagen med tilvenning i nye barnehagen (var der noen timer) så sa han at han ville gå alene i barnehagen dagen etter. Så da leverte far og var der en liten stund før William ga han beskjed om at nå kunne han bare gå. I tillegg så jobbes det med bleieslutt både her hjemme og i barnehagen, og det går mye bedre enn jeg hadde trodd det kom til å gjøre. Han er så flink, og veldig selvstendig, og vil helst klare alt selv. 

Rakel vokser, og hun utvikler seg hele tiden. Det går veldig fort denne gangen føler jeg, men det er veldig kjekt. Stort sett så er hun blid og glad, og til min store glede så sover hun hele natten igjennom og det kjenner jeg er gull verdt! 

Jeg føler helsen og kroppen er blitt mye bedre den siste tiden, så det virker som om medisinene gjør jobben sin. Men, dessverre merker jeg at jeg blir mye dårligere hvis jeg glemmer å ta medisinene, eller hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg tar de. Så, da er det bare til å passe på at jeg får i meg det jeg skal når jeg skal, så er ikke hverdagene like mye ork og smerte som det har pleid å være. 
En del av symptomene på MSen er fortsatt her og tuller seg. Som oftest er det kribling og rare følelser i huden, eller at en kroppsdel plutselig dovner bort og ikke kan brukes. Det er kjempe ekkelt, og kan noen ganger komme på veldig dumme tidspunkt, men jeg begynner å bli vant til det nå heldigvis. 

Vel, nå er mann og barn på tur så jeg skal få hvile hodet litt, så da burde jeg prøve å få gjort det også. 
Ha en super duper helg! 

Rebecca Kristin 

10. juni 2018

Det går bra



Hei på deg. 

Her har det vært en helg med greie dager, selv om jeg kjenner at jeg er utrolig sliten. Det er heldigvis en god sliten da. Jeg har fått lekt mye mer med William enn jeg pleier å orke, og i dag har vi vært utenfor huset for å se på Willy male en god stund OG vi har vært på besøk hos (William og Rakel sin) mormor og bestefar. Så da får jeg heller krysse fingrene for at den værste vondten og utmattelsen forsvinner til i morgen. 

De siste dagene har jeg tenkt litt. Tenkt på hva jeg svarer når folk spør hvordan det går, og tenkt på hva andre svarer når jeg spør om det samme. De fleste svarer en eller annen variant av det går bra, og ofte så er jo det sant. Ikke har vi vunnet i lotto og kurert kreft, men ting er heller ikke ille. Det går bra.. Men, hva legger egentlig folk i det ? Før jeg ble syk betydde det går bra at; jeg gjør det godt på skolen, jeg gjør det godt på jobb, jeg er sosial, jeg har ikke vondter eller noe særlige fysiske eller psykiske plager. Stresset jeg med f.eks eksamen så sa jeg at ting gikk bra, men jeg stresser med eksamen. Hvis jeg ikke var i form, det går bra, men jeg var på hardfylla i går... Eller men jeg har blitt forkjøla.. Så, da tenker jeg at det kanskje er dette andre tenker når jeg sier at det går bra med meg ? For betydningen av det går bra, det går fint.. Jeg har det greit.. 

Den har forandret seg de siste årene. Her forleden dag så fikk jeg spørsmålet igjen av ei god venninne. Hvordan går det med deg? Det går bra svarer jeg, og hun syntes det er topp å høre. Men hva hører hun egentlig når jeg sier det ? 
At det går bra i min hverdag betyr for tiden at, jeg klarer (stort sett) å dusje uten å måtte hvile, hvis jeg har det helt topp så klarer jeg til og med kle på meg uten at jeg må hvile først. Jeg klarer å lage toro gryterett, fiskepinner og pomfri o.l til middag, hvis jeg har en skikkelig god dag kan jeg til og med lage pølsegrateng med hjemmelaget hvitsaus! At det går bra betyr at jeg klarer ta vare på meg selv og Rakel alene mens Willy er på jobb og William i barnehagen, og at jeg har en del overskudd til William når de kommer hjem. Det hender jeg våger meg ned for å hente posten og til å gjøre litt husarbeid, eller til å invitere noen på besøk. 

For selv om det går bra, så klarer jeg ikke en vanlig dag og gå på shopping, eller ta en tur på kafe. Hvis jeg skal ut av huset må jeg planlegge, jeg må dusje dagen før og helst ha en grandiosa eller noe annet som er like enkelt klar til middag. Selv om det bare er snakk om en tur på helsestasjonen og jeg blir hentet av Willy og kjørt hjem etterpå så kan det være det eneste jeg kan gjøre som krever noe særlig energi den dagen. 
Så, det er dette det betyr for meg at det går bra. Og, jeg må innrømme at jeg ikke tror at det er dette folk mener og tenker på når de sier det går bra. Så det er kanskje noe vi alle kan tenke over? Det går bra sammenlignet med hva? 

Jeg håper du har hatt en god helg. 

Rebecca Kristin

8. juni 2018

Rituximab



Hei på deg 

Da er det gått noen dager siden jeg fikk rituximab (øver meg på å skrive det riktig..), og det gikk overraskende bra. For det første så trodde jeg at jeg måtte få første dose på nytt igjen siden det er så lenge siden jeg har fått medisinen. Altså, første dose er den samme medisinen. Men da tar infusjonen grådig lang tid, tror det er 5 timer eller noe i den duren for at man skal se om du tåler medisinen og hvordan kroppen reagerer når du får den. Dette slapp jeg heldigvis! Så det tok bare 3 timer ca å få medisinen i kroppen. For det andre, så var det lite venting på dagposten! Og for det tredje så traff de med veneflonen på første forsøk. Når jeg da i tillegg hadde med meg godt selskap så var det fint lite å klage på den dagen! 

Jeg vet det er en del som lurer på hva som skjer når jeg er på Haukeland for å få medisiner. Det er forskjell på attakk behandling og bremsemedisin, også er det litt forskjell på om det er tysabri eller rituximab man får. Sånn som dette var medisineringen for min del denne gang. Jeg hadde time på sykehuset klokken halv 9 og meldte meg i luken på dagposten. Der fikk jeg en ceterizin (allergitablett) og en paracet som jeg tok før det var opp en etasje for å ta blodprøver. Når jeg var tilbake på avdelingen var det bare å sette meg ned å vente. Heldigvis kom en god venninne for å holde meg med selskap. Jeg syntes det er fryktelig kjedelig og litt skummelt på Haukeland alene. 
Etter en stund kom en sykepleier og hentet meg, så fikk hun satt veneflon klar til medisinen og målt blodtrykket mitt. Etter det så fant jeg og venninnen min oss plass i godstolene i "stuen". Etterhvert kom det en sykepleier og ga meg litt solu-medrol før hun koblet meg til medisinen. Med jevne mellomrom kom det sykepleiere som målte blodtrykket mitt, og prøvde passe på at jeg drakk nok væske når jeg satt der. 

Jeg fikk også snakke med en lege. Jeg vet ikke om dette er standard, men vi gikk igjennom mulige bivirkninger (så og si ingen!), og snakket om funnet de hadde på forrige MR. Hun sa at de ikke var helt sikker på om det var en forandring i nakken likevel eller om det bare var bildekvaliteten. Etter det så tok det ikke så lang tid før jeg hadde fått inn all medisinen., fikk en liten runde med skylling i veneflonen også kunne jeg dra hjem. 

Etter behandlingen har jeg ikke merket noe bivirkninger, og formen føles bra. Etter å ha hørt om så mange som har god erfaring med denne medisinen så er jeg positiv til at dette skal virke. 

Håper du får en fin helg

Rebecca Kristin 

3. juni 2018

Medisinering i morgen!


Hei på deg 

Vel, attakket er enda ikke gitt seg helt, men det er blitt mye bedre og nesten alle plagene er gått over heldigvis. Jeg er veldig spent på om de som er igjen vil bli permanent eller om det også forsvinner etter hvert. Jeg håper så klart de går vekk! 

Ellers så er det ganske kjipt at det er så fint vær og så varmt. Ja, jeg vet jeg er kjip som klager, men i varmen så fungerer jeg ikke. Så mens "alle andre" bader, soler seg og nyter sola er jeg inne. Heldigvis kan jeg bruke Rakel som unnskyldning for folk som ikke skjønner at varmen kan være et problem. Jeg kan sitte maks 10 minutter i sola før hjernen min er grillet og kroppen er så sliten at jeg ikke fungerer til særlig mye annet enn å sove. Det har hele veien vært kjipt, men nå som William er blitt så stort så kjenner jeg at det er vondt i mammahjertet at det er sånn. Ikke kan jeg være med på tur, ute lek, ta han med å bade eller noe sånt. Så, jeg tror jeg må sjekke opp i hva kjøleklær koster og investere i noe sånt og håpe det hjelper så jeg kan ta mer del i hverdagen hans også ute. Igjen så er jeg heldig som har en så fantastisk mann som jeg har. Han tar William med ut på eventyr, nå i varmen har det vært bytur der de har vært i Nygårdsparken, kjørt buss og bybane. For alle som har møtt William, så vet de at det er stor stas! I dag er heldigvis været litt kjøligere, så nå kan jeg nesten fungere "normalt". Jeg kjenner at det tærer på at jeg føler formen er så dårlig... Både humøret og psyken blir sliten og dårlig dessverre og da er det lett å komme inn i en ond spiral. For, jeg er ganske sikker på at hvis jeg legger meg ned og gir opp så blir i alle fall ikke ting noe bedre! Det er sykt slitsomt med våken netter f.eks, spesielt når jeg ikke får hvilt meg noe særlig på dagen alltid.. Men, der trøster jeg meg med at det er tøft for alle.. Ikke bare meg! 

Vel... I morgen er en stor dag, og jeg grugleder meg. Jeg skal starte opp med rituximab som jeg fikk kun en dose av før jeg ble gravid. Dette er en bremsemedisin som etterhvert er brukt en del på Haukeland (og sikkert en del andre sykehus), den er mye brukt i Sverige og har god effekt på de fleste sånn jeg har skjønt det. Men, den er veldig mye diskutert da det er en off label medisin som egentlig ikke er godkjent for MS. Så det blir veldig spennende å se hva som skjer videre med den medisinen. De holder på å godkjenne en medisin i Norge nå som i følge de som lager den skal være en forbedret utgave av denne, men den er også over ti ganger så dyr... Så, ja.. BT skriver en del om dette så det er heldigvis lett å følge med. Jeg bare håper at rituximab fungerer like bra for meg som det virker som om den gjør for andre, og at hvis den funker få får jeg beholde den uavhengig av om den andre medisinen blir godkjent eller ikke.
Jeg fikk som sagt en dose med denne før jeg ble gravid. Det eneste jeg husker er at det tok forferdelig lang tid (type 5 timer eller noe), og at jeg ble litt dårlig når jeg fikk første delen av medisinen. Heldigvis gikk det over etter en stund, og jeg håper jeg slipper det i morgen!

Håper du har hatt en fin helg og får en flott uke. Så skal jeg prøve å komme med en oppdatering ang. medisineringen før det er gått så veldig lang tid.

Rebecca Kristin

26. mai 2018

Ting tar tid på Haukeland

Hei på deg

Etter mye om og men, og etter å ha stilt spørmål ang ett symptom på MS siden på facebook så endte jeg opp med å ringe attakk telefonen på tirsdag. Sykepleieren snakket med legen på vakt, og de ble enig om at de ville ha meg inn til en sjekk. Så da var det avgårde til akutten på Haukeland. Jeg var litt stresset for at det skulle ta veldig lang tid siden vi hadde Rakel med oss, men det gikk ganske fort heldigvis. Så ble jeg trillet ned på nevrologisk akutt-post som det nå heter. Der var det travelt som alltid, så jeg ble plassert på gangen. Rakel hadde time på helsestasjonen så hun og Willy dro etter en stund. Jeg kjenner jeg har dårlig samvittighet for at det blir så mye på Willy når sånt skjer. Helsestasjon alene, hente William i bhg, hjem og lage middag osv. Mens jeg bare sitter på sykehuset og venter.. 

Ventetiden på MR var overraskede kort denne gang, og jeg fikk undersøkelse allerede på tirsdag. De andre gangene har jeg stort sett ventet en dag eller to så dette var jo helt topp. ca 45 minutter tok det.. Det er fryktelig lenge å ligge i en sånn maskin! Heldigvis klarte jeg å holde meg rolig og ikke frike ut. Så var det å vente på svar, men det kom ikke svar på tirsdag så jeg fikk dra hjem på perm. 
Så var det opp igjen onsdag, da var det fortsatt ikke kommet svar men de tok en test for å sjekke om jeg hadde betennelse på synsnerven. Det hadde jeg ikke, og etter noen timer til fikk jeg dra hjem også skulle de ringe torsdag med resultat av MR. 
Torsdag hørte jeg ingenting, så fredag ringte jeg for å høre. Da var det kommet svar, og sykepleier skulle be legen ringe meg etter runden hos pasientene. Timene gikk og jeg hørte ikke noe. 

Når jeg ringte tilbake på ettermiddagen så snakket jeg med en annen sykepleier. Hun lurte på om jeg hadde fått med meg medisiner hjem siden det var funnet en lesjon på bildene. Så det var jo greit å vite.. Uansett, hun skulle snakke med lege i dag og be han ringe meg så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Så nå har jeg endelig fått svar på MR (helt utrolig at det skal ta så lang tid), og det er en liten lesjon/ litt aktivitet i nakken. Siden formen min føles bedre i dag, og det var snakk om såpass lite så ble vi enig i at vi avventer med behandling. Hvis jeg blir værre eller det skulle være noe så ringer jeg ms sykepleier, hvis ikke jeg gir lyd fra meg så kommer de å snakker med meg når jeg skal få ritixumab om litt over en uke. 

Jeg kjenner jeg har litt blandede følelser over at det er et lite attakk. Jeg er redd for at plagene ikke vil gå vekk, irritert over at jeg har fått attakk når jeg brukte så mye tid og energi på å snakke med en lege i svangerskapet for å få medisin asap etter fødsel for å slippe dette mens hun mente jeg ville være beskyttet en god stund etter fødselen.. Men samtidig så er jeg litt glad for at det var ett attakk, at ikke kroppen min bare oppfører seg sånn som dette når det ikke er noenting gale. 

I morgen blir William 3år, og vi skal feire med selskap. Så jeg håper kroppen oppfører seg så han får en flott bursdag og alt går som det skal <3 

Håper du har en super helg! 

Rebecca Kristin 

18. mai 2018

17. mai



Hei på deg 

17. mai er vi så glad i , morro vi har fra morgen til kveld.... Vel, dette er ikke helt sannheten for alle dessverre. Vi bestemte oss tidlig for å ha en rolig 17. mai hjemme, og hvis noen ville komme å feire sammen med oss så kunne de det. Så her ble det oss og noen av besteforeldrene til barna. Det ble så klart litt stress med vasking og rydding både før og etter besøket, men det ble sånn greit nok. Jeg tenker det er ingen som forventer ett strøkent hus med en syk mamma og to små. Min kjære som jeg pleier å skryte sånn av gjør så godt han kan, men jeg kjenner at jeg holder på å klikke når han sier ikke gjør ditt eller ikke rydd alt så gjør jeg det seinere. For, ofte så skjer det ikke seinere.. Da blir jeg bare dritt sur og det blir dårlig stemning. Det virker ikke som han helt skjønner at jeg blir sint og stresset når han ikke gjør det han har sagt han skal gjøre.. 

Uansett, vi er jo ganske ny i nabolaget så vi kjenner ikke til hva som skjer på 17. mai her. Jeg fant skoleprogrammet på nettet og vi bestemte oss for å forsøke å ta turen. Og, det klarte vi. Vi fikk med oss toget, og gikk etterhvert ned dit feiringen skulle være. Det var ett stykke å gå, men jeg klarte å kjempe meg igjennom og komme meg ned dit sammen med de andre. Vi og barnehagen har snakket så mye om 17. mai at William gledet seg masse. Så, da følte jeg ikke jeg kunne skuffe han med å være hjemme. Det var mye folk, støy, gåing og veldig koselig å feire 17. mai. Men, sånne dager har sin pris. Jeg er helt matt og sliten i dag og verker over halve meg. Det hjalp ikke at både Rakel og William var våken i nesten hele natt, så det er blitt lite søvn på oss alle. 
Selv om det blir noen tøffe dager så var det verdt det. Verdt å få lufte meg og se hvor glad William ble for å være sammen alle sammen. Også er det veldig kjekt at når han husker 17. mai eller forteller om det så var mamma også med. 

Det ble litt snakk om at jeg så frisk ut, at det var imponerende at jeg var med på dagen osv. Og jeg kjente at jeg orket ikke gå i detaljer på det i går. Men, jeg kjenner at jeg føler jeg må forklare og forsvare meg hver gang jeg gjør noe. Det ble litt måping når jeg sa at jeg risikerer å bli sengeliggende i noen dager, men det er verdt det for William sin skyld. Også er det så vanskelig å forklare ting for folk. Jeg tror jeg tror at folk vet mer og forstår mer av sykdommen min enn de gjør. Jeg tenker jo at når de ikke spør så har de kontroll og ikke lurer på noe. Men, jeg tror kanskje det er helt feil. Det virker som om de fleste vet at jeg er syk, men at de ikke vet hva sykdommen er for meg. Så jeg vet ikke om jeg ikke er flink nok til å forklare eller om de ikke skjønner at jeg ikke kun har dårlige dager selv om jeg før fødselen stort sett hadde dårlig dag hver dag. Så da blir jeg litt frustrert. Også er det litt sånn.. Når skal jeg fortelle hvordan sykdommen er for meg ? Det er vanskelig å snakke om, spesielt nå når jeg ønsker mer enn alt å være frisk så barna mine får en "normal" oppvekst samtidig som jeg kjenner jeg er blitt sykere enn jeg vil innrømme for meg selv eller andre. 
Hvis jeg skal fortelle og forklare så blir det tårer, gråting, frustrasjon og sinne. Men når passer det liksom  ? Det er ikke det jeg har lyst å bruke tiden eller kreftene mine på, men jeg kjenner at jeg kanskje snart må gjøre det. I alle fall til noen, kanskje jeg burde starte med han jeg er gift med? Han blir så stresset og bekymret at jeg ikke har lyst i det hele tatt. 

Jeg har mistanke om at de fleste tingene som skjer med kroppen min nå er relatert til sykdommen, og at jeg har ett attakk på gang. Men, jeg orker ikke. Orker ikke sykehus, orker ikke medisiner, orker ikke å gjøre Willy mer bekymret, orker ikke styre med barnepass og legebesøk. Så nå har jeg sendt mail til MS sykepleieren for å sjekke om jeg kan få medisinen jeg skal begynne på hvis jeg har attakk, så får vi ta det derfra. 

Jeg håper du har hatt en flott 17. mai og får en super pinsehelg med fint vær. 

Rebecca Kristin

15. mai 2018

MR unnagjort



Hei på deg 

Da har jeg endelig fått unnagjort MRen for denne gang. Jeg syntes det var veldig deilig å få time på kveldstid i byn, i stedet for å måtte dra på Haukeland for å få tatt den på dagtid. Spesielt nå med Rakel hjemme! Det var veldig greit at jeg ikke måtte stresse med barnevakt eller at Willy måtte bli hjemme fra jobb. Så nå er det bare nedtelling til oppstart med medisiner. Jeg håper jeg får snakke med en lege den dagen så jeg får vite om det er noen endringer på bildene. Uansett så håper jeg tiden går fort, og det tror jeg egentlig den kommer til å gjøre også. Nå er det 17.mai straks, så er det ikke lenge til det er 3års dag her i huset! Også er det medisin tid. Dessuten, alle dagene innimellom er jeg ikke redd for at jeg ikke skal ha noe å gjøre på. Med en liten i hus så er det alltid noe å ta seg til. 
Før jeg skulle ta MR så var jeg litt stresset for om jeg måtte ha kontrast og hvordan det skulle gå med ammingen da. Men, heldigvis så var det ikke bestilt med kontrast. Jeg føler jeg har vært flink som har vært så bestemt i forhold til ammingen denne gangen. Med William så var jeg så innstilt på at jeg skulle amme at det gikk på bekostning av min egen helse. Denne gangen, selv om ammingen går mye lettere enn sist så er jeg mer bestemt på at min helse er viktig, så derfor vil jeg begynne på medisinene så fort som mulig. Så frem til da så blir det både amming, pumping og morsmelkerstatning. Så håper jeg at hun tar det greit å trappe ned på ammingen frem mot oppstart av medisiner så det ikke blir krig når jeg ikke kan amme henne mer. 

Noen ganger kan det kanskje bli litt mye. Jeg kjenner at det er kommet snikende tydelige MS symptomer etter fødselen. Noen er nye, og noen er de samme gamle. De gamle bekymrer meg ikke så veldig og er heller ikke så veldig irriterende, de vet jeg jo dukker opp innimellom når jeg er sliten. Men de nye er det litt verre med. Har blant annet fått en ufattelig irriterende piping i øret, tinitus kalles det vel ? Jeg bare håper det forsvinner snart, ellers så kommer jeg til å bli litt små gal. Jeg krysser fingrene for at det ikke er ett attakk, men at kroppen bare er litt sliten av lite søvn og lite hvile. Da går det forhåpentligvis over når jeg får hvilt og slappet av litt. 

Formen om dagene er opp og ned. Noen dager får jeg gjort litt av hvert, mens andre dager vil jeg helst bare grave meg ned i sengen (noe jeg ikke får tid og mulighet til). Men, jeg kjenner jeg sliter med at jeg er redd.. Eller, ikke redd kanskje men bekymret. De dagene jeg føler meg bra så er jeg redd for å slite meg ut. Bekymret for at jeg skal presse meg for hardt og gå på en smell midt på dagen så jeg ikke har overskudd til verken Rakel, William eller noe annet. Jeg kjenner at denne bekymringen gjør at jeg bruker unødvendig mye energi på å analysere dagene og hvordan jeg kan komme igjennom den uten å bruke for mye energi. Det å skulle rusle meg en tur er f.eks blitt en kjempe vanskelig greie. Jeg vet jeg har godt av det, jeg vet det mest sannsynlig vil gå greit hvis jeg ikke går så mange minutter om gangen. Men hva hvis jeg går for langt ? Hva hvis smertene blir vondere denne gangen også? Jeg må prøve å jobbe med den mentale så jeg kanskje får en litt bedre hverdag. Jeg savner det å se muligheter og ikke bare hinder, jeg savner å være selvstendig og føle jeg har kontroll. Jeg savner å ikke være bekymret for at alt jeg gjør skal gjøre meg dårlig eller i verste fall føre til at jeg får attakk. Kanskje medisinen kan hjelpe meg med å få orden på hodet mitt. At når jeg får den så slutter jeg være så redd for å bli sykere? Jeg håper det i alle fall. 

Nå må jeg visst avslutte her, hører det er en liten prinsesse som holder på å våkne. Så da er det vel straks på tide med litt melk tenker jeg. 

Håper du har en super dag i solen og nyter det fine været. Hvis det ikke blir for varmt så håper jeg at jeg får det i alle fall. 

Rebecca Kristin 

2. mai 2018

Dagene går fort



Hei på deg. 

Her går dagene ganske fort for tiden! Livet med nesten ingen døgnrytme gjør at dagene går litt i hverandre, men har fortsatt litt kontroll. Prinsessa vokser og vokser for hver dag, og jeg elsker å bli bedre kjent med henne. William begynner også å bli litt tryggere på å ha henne her, så vi håper han snart er klar for å holde henne. 

Jeg merker veldig stor forskjell på å få barn nummer to, mot å få barn nummer en. Med William var vi livredd for å gjøre noe galt, og turde så vidt ta i han når han var helt "ny". Nå er vi mer selvsikker, og mer sikker på at vi skal følge magefølelsen. Også har vi så klart lært mye når William var baby som er litt glemt men kommer frem igjen nå. Men, det er også veldig slitsomt å gå fra ett til to barn. Nå er det for eksempel ikke bare til å sove når babyen sover hvis William er hjemme. Også er det litt ekstra stress når hun gråter på natten og jeg håper han ikke blir vekket. Dessuten så er han straks 3år, og 3åringer krever en del energi uansett om de er enebarn eller ikke. Jeg må igjen si at jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk pappa. Han er kjempe flink å ta med seg William på ting og tang så jeg får litt ro innimellom slagene. Han er også i jobb, følger opp i barnehage, hjelper meg med prinsessa om natten når det trengs (selv om vi er enig om at det er viktigst at han får sove) og følger opp legebesøk, helsestasjon osv. Jeg kunne ikke vært mer heldig! 

Selv om jeg liker å late som om alt er supert hele tiden, så er det ikke det. Alt i heimen er fint og går som det skal, men selv om jeg prøver så kan jeg ikke fortrenge at jeg er syk. Jeg kjenner det på kroppen, og merker at en del av symptomene kommer snikende nå som svangerskapet er over. 
Nervesmertene er på vei tilbake, ukontrollerte bevegelser, skjelving, svimmelhet er noen av plagene som er kommer tilbake. Så det er fryktelig frustrerende. Heldigvis så skal jeg på MR neste uke, og skal starte opp igjen med medisiner i begynnelsen av juni! Det gleder jeg meg veldig til, og håper virkelig medisinene gjør jobben sin. 

Vel, nå må jeg få ferdig middagen til Willy og William kommer hjem. 
Håper du får en fin uke

Rebecca Kristin

26. april 2018

Endelig

Hei på deg

Nå har det vært litt pause siden sist jeg skrev noe, men det har skjedd saker og ting så har vært litt opptatt den siste tiden. 
ENDELIG er prinsessen kommet <3 Hun ble født 15. april, og har allerede blitt nesten to uker gammel. Fødselen gikk overraskende bra og raskt. Og, vi fikk dra hjem allerede på ettermiddagen søndagen. Så jeg er veldig glad for å kunne si at opplevelsen på KK var mye bedre denne gangen enn sist. Jordmor var ikke samme som sist, men hun her var helt topp hun her også. Og de som var på jobb på barsel var mye hyggeligere enn de jeg traff på sist. Dessuten fikk vi denne gang jordmor hjem (som har helt supert) ! Denne gangen hadde jeg ikke mamma med på fødselen, William var på hytten med hun og bestefaren. Jeg hadde med meg Willy og en av mine nærmeste venninner, så det var en litt annen stemning på føden denne gang følte jeg. Det har så klart å gjøre med at det ikke var første gangen også, så jeg hadde en anelse om hva jeg hadde i vente. Det var i alle fall veldig kjekt å ha henne med, og hun var god støtte både for meg og for Willy. 

Prinsessen vår heter Rakel, var 3820g og 49cm lang. Hun er rett og slett helt fantastisk og helt perfekt. William syntes det er spennende å bli storebror, og var stolt som bare det når han kunne fortelle i barnehagen at Rakel er født. Han er litt usikker på henne enda, men er god med henne og følger nysgjerrig med når hun gråter, får mat eller det er stelletid. Så jeg gleder meg masse til å se hvordan han blir som storebror når han blir mer vant til å ha henne her. 

Ellers så er formen min mye bedre denne gang enn da William ble født, så jeg kan heldigvis ta mer del i hverdagen rett etter fødselen også. Det tror jeg er grådig godt for Willy, William og Rakel også.
Så her går dagene med til mating, soving og bleieskift for det meste.

Håper du har en fin helg når den tid kommer.

Rebecca Kristin

9. april 2018

Enda en uke..



Hei på deg 

Da er det gått enda en uke, heldigvis. Jo lengre tid som går jo kortere tid er det til prinsessa kommer enten hun vil eller ikke. Jeg prøver å trøste meg med det i alle fall. Spesielt når plagene ikke blir noe bedre, men bare blir mer og mer smertefull. Jeg hadde noen dager med panikk forrige uke, det var ikke noe kjekt. Jeg hadde smerter i hodebunnen, nummen og vondt i ansiktet, øret og på siden av halsen. Veldig standard når jeg får attakk, men det gikk heldigvis over av seg selv. Jeg bare håper ikke det var kroppen som prøve å fortelle meg noe, men heller det at jeg var litt forkjølet. 

På kontrollen hos fastlegen på torsdag så var i alle fall alt som det skulle med både meg og baby så langt legen kunne sjekke. Jeg har vært litt bekymret for svangerskapsforgiftning, men legen kunne heldigvis utelukke det. Så da kan jeg prøve å legge det vekk i alle fall. 
Jeg har vært inne på tanken om å prøve å få legen med på å sette i gang fødselen hvis formen min forsetter å bli værre, men... Det er jo ikke bare bare med en i gang satt fødsel heller. Men, jeg er så redd for at kroppen min skal bli for sliten og stresset så jeg får nytt attakk etter fødselen. Selv om nevrologen mener jeg skal være beskyttet frem til sommeren så har jeg vansker for å tro på det. 
Jeg har fått innkallelse til MR i mai da, så det er betryggende! Jeg vet jo at jeg ikke får starte på medisiner igjen før dette er gjort, så det blir godt å få det overstått. 

Ellers så er aktiviteten til prinsessa opp og ned, til tider er hun ganske rolig og andre ganger er hun helt turbo. Det samme gjelder kynnere, noen dager kjenner jeg nesten ingenting og alt er rolig mens andre dager så er jeg nesten sikker på at NÅ må det skje noe så vondt som dette er. Krysser fingrene for at jeg har rett og at det ikke er mange dager til hun er her. 

Håper du får en fin uke 

Rebecca Kristin

2. april 2018

Påske



Hei på deg 

Da var påsken så godt som over for denne gangen. Påske for meg, er ikke veldig viktig. Så klart det er kjekt med fri og tid sammen med venner og familie. Men, jeg har ikke noe spesielle tradisjoner eller følelser knyttet til denne tiden. Jeg har tenkt lenge at når vi får barn så endrer dette seg, men det har ikke endret seg så veldig enda. Jeg kjøpte noen gle påskekyllinger, lys osv for å pynte litt. Og William fikk påskeegg som påskeharen hadde gjemt. Men ellers så har det egentlig vært som vanlige fridager. Vi valgte å være hjemme i år, selv om jeg håper vi på sikt kan feire påskene å hytten sånn som jeg gjorde med mine foreldre og besteforeldre da jeg var liten. 
I år så var ikke det ett tema for å si det sånn. Hytten ligger på en øde øy så da må vi over i motorbåt og gå ett stykke til og fra båten blant annet. Så jeg var på ingen måte i form til det, dessverre. 

Heldigvis har William en super pappa som har hatt han med på tur og aktiviteter hver dag, så han har ikke hatt det kjedelig i påsken i alle fall. Jeg er veldig glad han har en pappa som kan være aktiv med han og som elsker han like høyt som jeg gjør. Spesielt når jeg ikke kan aktivisere han og ta vare på han sånn som han fortjener på egenhånd. HELDIGVIS så nærmer det seg slutten på svangerskapet nå. Å måtte fortelle William at jeg ikke kan leke med han på gulvet lengre var helt grusomt! Jeg tror ikke han helt skjønte det, men når jeg ikke kommer meg opp uten at tårene nesten triller fordi det er så vondt så må jeg bare innse at lek og aktivitet ikke kan foregå på gulvet før etter fødselen. 

Jeg går hele tiden å venter på at ting skal bli bedre, og at formen skal ta seg litt opp. Men, foreløpig så har ikke det skjedd. formen blir dårligere og dårligere for hver dag som går, og hvis jeg må gå på overtid så kan jeg ikke skjønne at kroppen min er i stand til å gå igjennom en fødsel. Men, kanskje kroppen nok en gang skal bevise at den klarer mer enn jeg gir den credit for? Og, jeg føler ikke at det er MSen som er det verste, det er sånne vanlige gravid plager. Bekkenet mitt kjennes ut som noen har knust med en slegge eller noe, smertene i føttene (spesielt den høyre) er helt krise, og for å toppe det hele så kom det en helt syk poppe lyd fra hoften eller bekkenet på fredag så jeg klarer så vidt å gå på foten. Føttene min er svære som tømmerstokker, og hendene mine er også hovnet opp etter hvert. Halsbrann fra morgen til kveld (omtrent) uavhengig av hva jeg spiser er også en del av hverdagen. I tillegg så kommer delvis tåkesyn og nervesmerter sammen med alle de andre smertene i kroppen. Så.. Ja, det sier seg selv kanskje at humøret ikke er på topp. Også blir så klart min mann sliten av å måtte gjøre så og si alt med William, hus og hjem + ta vare på meg hvis jeg ikke klarer gjøre ting selv. Så det blir litt mye krangling og teite diskusjoner på grunn av dette. 

Hvis jeg ikke har regnet feil så er det ca 30dager igjen til prinsessa er ute enten hun vil komme ut eller ikke. Så jeg får bare holde humøret oppe og prøve finne de små positive tingene i hverdagen så jeg ikke blir for negativ. Og selv om jeg sutrer og klager mye for tiden, jeg ville ikke latt vær å gjøre dette. For jeg vet at når prinsessa kommer og dette er over så er det så verdt det! Selv om det er tøft, og ekstra tøft når man leser om og hører om "alle" som har perfekte svangerskap uten noen problemer eller plager. Det hender at jeg sitter å lurer på om jeg egentlig bare er skikkelig pysete og pinglete. At jeg egentlig bare burde kunne ta meg sammen også er det ikke vondt eller noen ting lengre. Men, det er altså ikke mulig. For det har jeg prøvd, og det straffer seg så grådig å prøve overse signalene kroppen gir. Skulle akkurat nå ønske at det fantes en test jeg kunne tatt for å bevise for meg selv og resten av verden at jeg har det vondt og ikke bare er en stor pingle. 

Uansett, jeg skal på ny kontroll hos legen denne uken og krysser fingrene for at hun sier alt er som det skal denne gangen også. Og at hevelsene og dette ikke er fordi det er på vei mot svangerskapsforgiftning. Det aller beste hadde så klart vært å slippe å møte til den timen fordi prinsessa allerede er kommet, men tror det er litt for optimistisk å tenke sånn. 

Alt i alt, så har jeg hatt en så fin påske som jeg kan med tanke på formen min. Og jeg har kost med masse med mann og barn hjemme. Det blir rart når hverdagen begynner igjen i morgen og jeg blir alene mange timer på dagtid igjen. Men, kanskje jeg får hvilt litt mer når de er på jobb og i barnehagen. 

Håper du har hatt en kjempe flott påske og får en fin uke! 

Rebecca Kristin 

26. mars 2018

Tiden går så sakte!



Hei på deg! 

Nå har vi nådd enda en milepæl i svangerskapet, hvis prinsessen bestemmer seg for å komme nå så blir hun ikke regnet som prematur lengre. Så det er en god følelse. Men, nå er jeg så klar for at hun skal komme at jeg begynner å overanalysere alle tegn som kunne vist at fødselen er på gang. 
Men, det visste jeg jo innerst inne at kom til å skje etterhvert. Men det er ganske frustrerende likevel. I alle fall med tanke på at det er flere uker til termin, og at jeg kan risikere å gå på overtid også. Noe jeg virkelig håper jeg slipper! 

Kroppen min går mer og mer ut i streik, og jeg begynner bli veldig frustrert over at ting skal være så vondt og vanskelig. En ting er jo det å ikke klare å ta av seg sokker eller kle på seg selv uten å måtte anstrenge seg som en helt. Og det å komme meg ut av sengen har jo vært en kamp lenge. Men nå er det blitt en kamp å klare å legge meg ned i sengen også. Eller å komme meg opp i sofaen, ta foten/ føttene ned fra sofaen eller bordet eller rett og slett det å prøve å gå sånn noen lunde normalt. 
Strålingen ned i (spesielt) høyre foten er helt krise vondt! til tider så er det så vidt jeg klarer å gå på den og alle bevegelser er bare kjempe vondt. Nervesmerter i begge beina hjelper ikke akkurat på verken humøret eller formen. Men, nå er det bare om å gjøre å bite tennene sammen den siste tiden og håpe fødselen snart setter i gang. 

Det er litt typisk at hun kommer midt på natta når William sine planlagte barnevakter er på påskeferie på hytten (sikkert værfast for å være sikker)!! Også helst en dag i påsken da KK er kjempe underbemannet.. Huff.. Nei, vi får bare ta det som det kommer, så får jeg prøve å slutte med denne overanalyseringen av alle tegn, signaler om fødsel og tanker om alt som kan gå galt og heller prøve å nyte den siste tiden så langt som det går. Jeg vet jo jeg kommer til å savne å være gravid også. 

William er også begynt å bli utålmodig og syntes babyen snart kan komme ut å leke. Også er han så skjønn som skal gi babymagen nattakos når han skal legge seg om kvelden. Vi har sunget og snakket til babyen i magen også, men det er han ikke så interessert i. Jeg håper han syntes det er litt kjekkere når han kan se henne.  

Vel, ellers så skjer det fint lite! Skal prøve å få unnagjort storhandel før påske i morgen med ei venninne, så er veldig spent på om jeg klarer gjennomføre det. 

Håper du får en tipp topp påske 

Rebecca Kristin 

18. mars 2018

Blir ikke alltid som tenkt



Hei på deg 

I sist innlegg så følte jeg meg optimistisk med tanke på helgen og håpet på å få luftet meg litt. Jeg drømte til og med om å gå en tur i det flotte været som endelig er kommet. 
Men, dessverre så ble det ikke sånn. Lørdagen startet med elendig søvn, og en dusj. Uansett hvor rart det er og vanskelig det måtte være for andre å forstå så tapper det å dusje med for energi. Så da gikk egentlig luften ganske bra ut av meg. Jeg hadde mer energi enn en vanlig lørdag, og det var deilig ! Men ikke så mye som jeg hadde håpet på og trodd jeg skulle ha. Heldigvis så fikk jeg lekt en del med William, og jeg endte med å ta stol med ut i solen mens han var ute å leke på ettermiddagen for å få meg litt frisk luft. Det var kjempe deilig, så nå har min kjære fått ordnet med hagemøblene utenfor så det skal være mulig å nyte solen når den først er her. 

I dag har jeg vært mer sliten, så det var veldig deilig at gutta reiste på besøk til farmor så fikk jeg hvilt kroppen og hodet. Også fikk jeg nyte en rolig stund i solen i dag også. Det er deilig med frisk luft selv om det kan være litt kaldt. Så nå håper jeg det holder en stund til. Det er sikkert veldig rart for noen at jeg er så fornøyd bare med å sitte ute i solen, men det å faktisk føle meg frisk nok til å bevege meg ut og vite at hvis naboen går forbi så orker jeg å hilse eller slå av en prat er ikke en selvfølge for tiden. Her forleden gikk jeg ned i postkassen TO dager på rad (sikkert ikke mer enn 30meter) og det har jeg også vært bra fornøyd med. Jeg tror og håper at når prinsessa kommer så vil formen bli litt bedre. I dag har f.eks det største problemet vært bekkenet og at høyre foten er så vond at det er helt KRISE! Det kjennes ut som om musklene øverst i låret har slått knute på seg eller noe. Er helt drøyt hvor vondt det gjør. Men, jeg er samtidig redd for at jeg ikke skal føle meg bedre når hun er kommet, da vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å reagere og føle meg så syntes det er litt skummelt at jeg er så sikker og bestemt på at formen MÅ bli bedre. 

Forresten !! I dag er det en måned til termin! Vi gleder oss masse alle sammen, og er kjempe spent på hvordan den nye hverdagen blir. Alt her hjemme som må være klart er klart, og hvis jeg bare får fingeren ut så får hun et hjemmestrikket rosa teppe til hun kommer også. Selv om jeg er litt usikker på om jeg klarer bli ferdig i tide. I helgen har jeg også oppdaget at magen min en sunket ned. Det er kjempe deilig, for nå kan jeg endelig puste mye bedre enn jeg har kunnet gjort på lenge. Så får vi se hvor lenge det er til hun kommer. Jeg håper jo ikke hun skal drøye 4 uker, og i alle fall ikke i 6! Men foreløpig får jeg bare smøre meg med tålmodighet og begynne gjøre klar William sin fødebag også, så han er pakket og klar hvis ting skjer i hyrten og styrten. Han skal i alle fall ikke føle at han mangler noe bare fordi vi har måtte dra på føden for å få lillesøster til verden. 

Håper du har hatt en tipp topp helg 

Rebecca Kristin  

16. mars 2018

Kroppen lever sitt eget liv



Hei på deg 

Denne uken har vært ganske rar. Altså selve uken har ikke vært rar, dagene er ganske mye det samme her uansett. Men, kroppen har vært rar i denne uken føler jeg. 
Jeg har verdens snilleste mann som for tiden har overtatt gjesterommet/ babyrommet så jeg får sove alene og dermed sover bedre. Til tider så kan jeg sove nesten sammenhengende en hel natt. Så det hjelper veldig på både formen og humøret. 

De fleste dagene har jeg våknet og følt meg ok (utenom de vanlige smertene), men jeg har følt meg ganske uthvilt om ikke annet. Så er det store spørsmålet, hvordan skal jeg disponere dagen ? Skal jeg legge sammen klær og gjøre litt husarbeid når jeg orker, eller skal jeg prøve å spare på kreftene til mann og barn kommer hjem. Vel, jeg har prøvd begge deler og sånn som formen min er nå så er det for min del ikke noe poeng å prøve å spare på kreftene. Hvis jeg ikke bruker kreftene på noe fornuftig i løpet av de første timene etter jeg er stått opp, så visner de bare vekk med meg i sofaen. 
Den største forskjellen er hvordan kroppen reagerer om jeg velger å gjøre noe eller ikke. Hvis jeg velger å legge sammen klær, rydde litt osv så blir jeg så utrolig sliten i kroppen ut på dagen. Det er vanskelig/ tungt å sitte oppreist, å bevege armer og bein osv. Jeg får ikke sove selv om jeg er sliten og ligger på sofaen. Jeg må bare ligge i ro. Hvis jeg velger å ikke gjøre noe med energien så blir jeg sliten på en helt annen måte. Jeg får ikke sånn tung og sliten kropp men jeg blir helt surrete i hodet. 

Så det er veldig frustrerende kjenner jeg. For sånn som dette pleier det ikke være, og når kroppen min finner på at den skal gjøre noe nytt så blir jeg litt irritert. Det positive er at jeg faktisk har klart å gå å sjekke posten og beveget meg utenfor døren to dager på rad nå! Jeg håper det fine været holder seg og at energien blir værende sånn som den er nå om ikke det blir bedre. Så kanskje jeg kan prøve å rusle en liten luftetur med gutta boys i morgen. Og kanskje det er et tegn på at kroppen gjør seg klar til at det snart kommer en lita prinsesse. Jeg håper virkelig at smertene forsvinner når hun kommer, og at jeg får mer overskudd når jeg ikke trenger bruke energien på vondter. Å kunne trille turer med prinsessa gleder jeg meg skikkelig til. 

Vel, nå får jeg prøve å finne roen og lade litt opp før det er helg her og guttene mine kommer hjem. 

Håper du får en strålende helg! 

Rebecca Kristin 

13. mars 2018

Babyshower



Hei på deg! 

I helgen så var vi så heldig at mine utrolig flotte og herlige venninner hadde laget til babyshower til oss! Det var så utrolig koselig å se de igjen (er blitt lenge siden jeg har sett flere!), også er det godt å bli vartet litt ekstra opp og slippe å tenke på noe annet enn baby, familie og venner.

Deilige cupcakes og kaker

De hadde funnet på flere gøye ting, men noe av det jeg syntes er gøyest er gjetting på fødselsdato, lengde og vekt. Det var litt variasjon i svarene, men de var enig i at hun kommer 11. 12. 13. eller 16. april. Det er bare meg som er litt lei og håper hun kommer sånn 31. mars eller tidlig i april. Så det blir veldig spennende å se hvem som har rett.


Koselig med bleiekake, gaver og ballonger

William var også med en stund, og han hadde fått den kule spiderman helium ballongen så han var veldig fornøyd selv om han er kjempe sjenert når det er folk han ikke kjenner så godt på besøk. Dessverre klarte han å sprekke den her forleden dag, men har fremdeles to rosa igjen som han løper rundt med. Hun ene venninnen min som var her hadde med seg datteren sin som snart blir 6mnd. Det virket som om William syntes det var litt spennende å ha en baby her en stund. Blir bare grådig spennende å se hvordan det blir når det er en permanent ordning. 

Uansett, vi fikk alt vi kunne ønske oss og trenge i gaver og godt selskap. Så det var kjempe koselig. 
Så selv om jeg var helt ødelagt og utslitt både søndag og spesielt på mandag, så var det absolutt verdt det.

Håper du har en fin uke og a det flotte vinterværet holder !

Rebecca Kristin 


9. mars 2018

En av de siste kontrollene (håper jeg)



Hei på deg 

I går så var jeg på svangerskapskontroll hos fastlegen. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg har valg å kun ha oppfølging hos fastlegen min. Hovedgrunnen er at jeg ikke føler (eller forventer) at jordmor skal ha noe særlig kunnskap til MS. Når jeg først er til kontroll hos legen så tar jeg opp symptomer på attakk hvis jeg har det, fornyer sykemelding og resepter om dette trengs osv. I tillegg har jeg vært rammet av kronisk forkjølelse siden jeg ble gravid omtrent, så syntes det er greit å få sjekket det hos legen en gang i blant når det kommer tilbake. Jeg vet at jeg kan gå både til lege og jordmor, men jeg føler legen min er flink og jeg har rett og slett ikke overskudd til å klare å møte opp hos jordmor i tillegg til legen. 
Med William var det helt annerledes, da hadde jeg ikke den gode kjemien med fastlegen min så jeg ville kun gå til jordmor i svangerskapet. Og i forhold til selve graviditeten syntes jeg at oppfølgingen har vært like god hos min nåværende lege som hos jordmor sist gang. 

Alt så bra ut på kontrollen i går, heldigvis. Blodtrykket mitt er gått litt opp, men det var ingenting å bekymre seg over for det var snakk opp veldig lite. Dessuten har jeg ganske lavt blodtrykk fra før. Siden sist så har prinsessen snudd seg, så nå ligger hun med hodet ned. Men det hadde ikke festet seg (enda), men jeg håper det gjør det etterhvert. Ellers så virker det som om hun er like sta som moren og broren. Legen fant hjertelyden, men prinsessa virket ikke fornøyd med å bli trykt på så hun begynte å flytte på seg og styre rundt om kring så legen brukte litt tid på å finne lyden igjen. 
Så det blir veldig spennende å se om personligheten stemmer med det jeg ser for meg når hun kommer. Hun er i alle fall veldig aktiv hver dag, og innimellom føles det ut (og ser ut) som om hun er på vei ut midt på magen. Tror kanskje hun trenger litt veiledning for hvordan hun skal klare å komme seg ut, spesielt hvis hun arver moren sin retningssans.... 

William er så god, og det virker som han blir mer og mer klar for å bli storebror. Jeg er litt redd for at disse siste ukene kommer til å føles like lang for han som for meg! Han spør om når babyen kommer, og har til og med begynt å bruke babymage-kos som en teknikk for å drøye leggingen sin! Men, akkurat det får heller bare være. Hvis han vil synge for babyen i magen og kose med den for å få holde seg våken en liten stund til i sengen, så skal han få lov til det. 

At dette er svangerskap nummer to gjør jo at alt ikke er så nytt som det var sist. Men, jeg syntes det er veldig gøy å sammenligne svangerskapene. Jeg fant igjen helsekortet fra sist, og da jeg sjekket var symfyse målet 1 cm større i samme uke denne gangen enn med William. Vekten er også nesten helt lik, selv om jeg er redd jeg ender opp litt tyngre denne gangen enn sist. Men, har ikke lagt på meg 10kg enda så føler jeg har vært ganske flink med tanke på hvor lite bevegelse jeg har vært og kan være i! (Jeg vet at vekt ikke skal ha så stor fokus i svangerskapet, men siden jeg er stor i utgangspunktet så føler jeg at jeg må prøve å passe på og anbefales heller ikke veldig stor vektoppgang). Dessverre så er vi ikke noe flink å ta bilder av meg og magen i svangerskapet, men det har jo litt med å gjøre at jeg ikke føler meg vel med meg selv så ofte, har heller ikke så mange bilder fra da jeg var gravid med William. Men tar det igjen etter fødselen med super mye bilder av babyen håper jeg. Vi var i alle fall veldig flink da William ble født og har laget album både for 2015 og 2016 (2017 er under produksjon). 

Krysser fingrene for at forkjølelsen snart går over og at William styrer unna vannkoppene som går i barnehagen! Også håper jeg at prinsessen ikke drøyer 8 uker før hun finner ut at hun vil treffe oss. 

Håper du får en strålende helg

Rebecca Kristin 


7. mars 2018

Barsel, liggetid og min erfaring


Hei på deg

Nå tenkte jeg å skrive om noe som er oppe i media, noe jeg ikke pleier å gjøre. 
Det er veldig mye snakk om liggetid på barsel og hvordan fødende skal bli sikret best mulig fødsel og oppfølging på de ulike fødeavdelingene i hele landet. Dessverre blir det færre og færre av disse, og en del fødende må reise veldig langt for å komme frem. Det er veldig mange ulike meninger og perspektiver på dette, så jeg har ikke tenkt å gå så mye inn på dette. Det eneste jeg må få si er at jeg ble ganske sjokkert over at det ikke er noen selvfølge at man skal ha en til en oppfølging med jordmord under fødselen! Da William ble født så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde hatt en så knall flink jordmord tilstede som roet meg ned og hadde gode tips og triks for hvordan jeg skulle klare å presse best mulig. Hun var også veldig flink å rose meg både under og etter fødselen og mente jeg hadde gjort en kjempe flott jobb, men det regner jeg med hun sier til alle fødende. Hun var ikke tilstede hele tiden, så vidt jeg husker. Men hun har der når jeg følte jeg trengte det. 

Det jeg har tenkt å si noe mer om her det er diskusjonen om liggetid på barsel. Når de skal bygge nye KK her i Bergen så har de tenkt å bygge den med utgangspunkt i at man skal sendes hjem ca 6 timer etter fødsel. Her er det store uenigheter blant folk om dette er riktig. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over diskusjonen. Den delen av diskusjonen jeg har fått med meg så er det stort sett snakk om timeantall. Men det spiller ingen rolle for meg hvor lenge jeg blir liggende på barsel hvis jeg ikke får god oppfølging og veiledning etter fødselen! William ble født tidlig på morgenen, jeg hadde en natt på barsel og dro hjem på ettermiddagen dagen etter. Det eneste jeg føler at jeg fikk hjelp til på barsel var å få i gang amming og at de skiftet bleie på han. Jeg kunne ikke gå etter fødselen, foten min ble lam etter epidural og heldigvis har jeg en fantastisk mann som kunne hjelpe meg på toalettet, ta William når han gråt osv. Ingen av oss har barn fra før og ingen av oss har noe særlig erfaring med barn, spesielt ikke før skolealder. Så vi følte oss ganske loost. 

På kvelden ble min kjære sendt hjem da jeg fikk inn en annen kvinne på rommet jeg lå på. Hele natten lå jeg våken, William gråt gråt og gråt. Jeg klarte ikke ta han ut av "sengen" sin uten ekstreme smerter og jeg klarte ikke roe han uansett hva jeg gjorde. Jeg hadde nå ikke sovet på over 24timer. Jeg ringte og ringte på sykepleiere og spurte om de kunne hjelpe meg, om de kunne roe han litt så jeg fikk sove. Men nei, det kunne de ikke. Jeg fikk ha han i sengen min å prøve å sove. Jeg var livredd for å rulle over den lille babyen så det skjedde ikke. Dessuten snorket hun jeg delte rom med så fryktelig at det ikke var håp om å få hvilt i det hele tatt. Men, jeg hadde veldig vondt i både fot og sting så jeg kunne ikke gå noe sted heller. Tidlig neste dag kom min kjære, han trillet William rundt i gangene så jeg kunne få sove litt. Vi snakket med sykepleier om at vi ville dra hjem, det var litt frem og tilbake før vi ble enig om at når amming var på plass så skulle vi få dra hjem og få jordmor hjem. 

Dagen gikk og vi skulle få dra hjem. Ingen hadde vist oss eller fortalt oss hvordan vi skulle stelle navlen til babyen, ingen hadde vist oss hvordan vi skulle bade babyen, jeg hadde ikke fått dusjet eller vasket meg etter fødselen, stingene mine ble kun sjekket fordi jeg ba noen om å gjøre det fordi jeg var bekymret for å få betennelse eller at noe var galt siden det var så vondt. Ingen fortalte oss noen ting om stell, påkledning eller noe som helst annet enn at det så ut som om ammingen var bra. 

Vi er så heldig at jeg har verdens snilleste og beste mamma. Så hun kom hjem til oss når vi hadde kommet hjem og viste hvordan vi skulle bade, holde, kle på, vaske og alt annet man ikke har peiling på som førstegangs fødende. Vi fikk forresten ikke jordmorhjem likevel var det siste vi fikk vite før vi dro hjem, vi hadde vært for lenge på klinikken til å ha rett på dette. 

Så at folk er hysterisk for at mor og barn skal sendes hjem etter 6timer, er for meg veldig rart. Jeg ville mye heller reist hjem etter 6 timer forrige gang hvis jeg hadde fått god veiledning, oppfølging og informasjon etter fødselen så lenge kroppen er med på laget så klart. Det er ikke antall timer det kommer an på, men kvaliteten de timene man er der. Også burde det så klart være litt opp til den fødende selv. Det må nesten være et alternativ for de som ikke er klar for å dra hjem etter så kort tid av ulike grunner. Å sende hjem en haug med foreldre enda mer usikker enn det de er i dag etter lengre tid på barsel tror jeg ingen er tjent med. Og hvis det skal bli en realitet at man drar hjem etter så kort tid så er absolutt jordmord hjem ett tilbud som burde være skikkelig på plass først så ALLE får tilbud om dette. 

Planen denne gangen for min del er å reise hjem så fort kroppen sier at det er greit, så jeg håper det ikke blir noe lammelser eller noe tull denne gangen. Tanken på fødselen er så klart litt skremmende, men jeg er mye mye mer bekymret og stresset for det å måtte bli værende på KK etter den opplevelsen jeg hadde forrige gang. 

Rebecca Kristin

6. mars 2018

Enda en helg forbi



Hei på deg 

Jeg ser det blir litt lite oppdateringer og kanskje lite sammenheng mellom innleggene men sånn får det heller bare bli. Det skjer ikke så mye spennende i hverdagen min som jeg tror dere har noen interesse av for tiden så... Det er ikke lett å finne noe å skrive om alltid. 

Nå har det nettopp vært helg igjen, som dere vet så kan helger være ganske slitsom. Spesielt når småen her hadde ganske høy feber på søndag, så vi valgte å holde han hjemme fra barnehagen i går. Egentlig så tror jeg ikke han hadde noe behov for å være hjemme i går! Han hadde så mye overskudd og energi at jeg ble helt utslitt. Heldigvis så kom Willy hjem tidligere enn han pleier for å avlaste meg. William er verdens flotteste og beste gutt, men når mor ikke har overskudd til å holde tritt med han blir det en lang dag både for meg og for han. Heldigvis så er han i fin form igjen i dag og tilbake i barnehagen så får han ut litt energi og mor kan samle litt krefter for å klare holde tritt med han i ettermiddag. 

Han er utrolig skjønn, og han er veldig klar over at han skal bli storebror. I går prøvde han å banke forsiktig på magen min, jeg spurte hva han gjorde så pratet vi litt om at han vil babyen skal komme ut så de kan leke sammen. Også skulle han studere magen og stryke på den. Sånne ting smelter i alle fall mitt mammahjerte. Tid er ikke et begrep som er enkelt å forstå for barn, så det er litt vanskelig å forklare sånn omtrent når babyen kommer. Jeg prøvde å fortelle at babyen kommer etter påsken, men før bursdagen til William. Men han har bestemt at babyen kommer om 10 måneder. Så jeg tror vi bare får holde oss til at det er litt lenge til babyen kommer enda. 

Jeg vet ikke om det er fordi vi endelig nærmer oss termin eller fordi kroppen var så sliten i går. Men jeg hadde så sykt med kynnere og menslignende smerter i går at det var helt krise. Det ble bedre når jeg kom på at det kan hjelpe på å puste skikkelig å prøve slappe av i kroppen. Så får vi se om det er noe som kommer igjen eller om det bare var en engangs greie denne gangen. Jeg syntes det er veldig rart at alt har vært så annerledes i dette svangerskapet. Kynnere f.eks, det er en ny ting for meg. Med William så merket jeg ikke noe særlig til de før en uke før fødselen, men denne gangen har de allerede holdt på lenge og noen av de er ganske vond! 

Også msen har oppført seg annerledes denne gangen enn sist, og det er vel det som har vært det verste. Synet tuller seg innimellom, nervesmertene er til tider helt krise, styrken i hendene og føttene er ikke alltid så stabil som den burde vært, armer, hender og føtter som sovner vekk når de føler for det er noen av tingene som har vært mest irriterende. Heldigvis har jeg fått oppstart på medisiner igjen i sommer (så lenge Haukeland klarer holde det de lover), så får vi håpe at det meste av plager og problemer forsvinner etter fødselen så jeg denne gangen kan nyte de første månedene uten at det blir noe attakk eller annet tull.  

Håper du får en strålende vinterdag. 

Rebecca Kristin 

19. februar 2018

Isolasjon, ikke bra!

Hei på deg!

Jeg har snart vært sykemeldt i ett år, og føler jeg har vært ganske flink til å holde noe rutine på dagene. Selv om jeg er mye isolert ettersom jeg sjelden kommer meg ut når Willy er på jobb, så har jeg prøvd å holde det sosiale litt på plass. Men, den siste tiden har jeg ikke vært så flink til det. Og det merker jeg veldig godt på humøret. Jeg er ganske irritabel fra før, spesielt på veldig dårlige dager. Så det å ikke snakke noe særlig med venner, ikke komme meg ut av huset på annen lufting enn den ukentlige handlingen og føle meg ubrukelig til det meste hjelper fint lite på. 

Denne helgen har igjen vært ganske tøff, mest fordi jeg ikke sover så mye om natten fordi jeg våkner hver gang jeg prøver å snu meg eller bevege meg i sengen. Det at jeg må opp for å tisse mange ganger i løpet av en natt, og så vidt klarer rulle meg ut av sengen gjør det ikke noe bedre. Så dessverre så har det gått ut over min kjære den siste uken at ting er teit og vondt, men spesielt i helgen så tok det litt overhånd. Jeg føler rett og slett at jeg har vært slem med han, sagt en del ting jeg ikke burde sagt og hakket på han for ting som er helt unødvendig! Han gjør så godt han kan, og han gjør en super god "jobb". Og han fortjente virkelig ikke den dritten han har fått slengt etter seg den siste tiden. 

Så i dag så har jeg fått tenkt mye på hvordan ting er, og hva jeg kan gjøre for å endre på det. For sånn som det er nå er det ikke greit at det er. Så i dag har jeg bestemt meg for å gjøre noen av de tingene jeg har bedt han om å gjøre selv. Jeg kjenner på smertene i kroppen at jeg på ingen måte burde gjort det, og jeg tror det blir lenge til neste gang. Men, jeg hadde kjempe behov for å føle meg brukenes til noe ! Jeg var også med W og W ut en liten tur når de skulle ut å leke bare for å få luftet hjernen min. Og del om det bare ble en veldig kort spasertur før jeg måtte gå hjem igjen så var det deilig. Møtte også på en nabo som spurte om jeg ikke skulle bli med inn en tur, så fikk skravlet en liten stund med hun også. Veldig kjekt å se andre mennesker og å snakke med andre ikke minst selv om jeg føler meg helt sluttkjørt. 

Så selv om jeg føler jeg har vært veldig flink til tross for at jeg har vært sykemeldt såpass lenge så har jeg visst ikke vært flink nok. Jeg håper energien er litt mer på min side i morgen så jeg orker å snappe litt eller sende meldinger til folk for å få litt frisk inputt og forhåpentligvis litt godt humør også. 
Det er forresten ett lite lyspunkt med å være hjemme akkurat i denne perioden. Det er OL på tv, så jeg får sett en del ski på tv! Jeg syntes det er helt grei underholdning selv om jeg ikke klarer å huske hvem som tok medalje i alle grenene osv. Så jeg får glede meg over at det er noe annet enn teite serier å følge med på på tv. 

Vel, jeg håper humøret kommer tilbake snart og at de siste månedene til termin går fort! Jeg gleder meg så grådig til å møte prinsessen, samtidig som jeg håper og tror at en del av problemene blir borte eller bedre etter fødselen. 

Håper du får en fin uke, og at det fine været holder noen dager til

Rebecca Kristin 

12. februar 2018

Hei på deg

Du trenger ikke være lege eller noe for å skjønne at i går når jeg skrev innlegget så hadde jeg en dårlig dag og følte meg ikke så bra. Jeg blir irritert, frustrert og deppa når kroppen og evt hodet ikke vil spille på lag med meg og innlegget i går var et resultat av det. 

Nå har jeg fått en ok natt med søvn og hvilt meg siden i går. Så da tenkte jeg at det er litt greit å få frem at det er mye jeg kan og klarer selv om jeg ikke er i form. Og når jeg ikke har bekkenplager og kan ta medisiner så er det til tider enda mer jeg kan. 

Jeg er en god mamma. Jeg kan leke, lese, kose, tulle og le sammen med William. Jeg kan stelle han, være med ut på en kort tur, lage mat til han, bake sammen med han. Jeg kan leke tog sammen med han, kjøre biler sammen med han. Jeg kan prate med han og lære han nye ord og nye ting. Jeg kan ta de kjedelige kampene med han når han ikke vil ha på seg klær når vi skal ut, når han ikke vil pusse tennene eller når han bare skal se to minutter til på tv for tredje gang. Vi har det mye gøy sammen, selv om jeg ikke alltid er i form, for jeg prøver virkelig hardt at han ikke skal bli så påvirket av at jeg ikke er helt frisk. Noen ganger i leken må jeg fortelle at mamma er sliten og må hvile, men så kan vi leke mer etterpå. Jeg vet ikke om han skjønner helt hva det betyr, men det pleier å gå bra. Noen ganger så må jeg si nei når han vil ut å leke eller på butikken og heller få han med på å leke noe rolig, for eksempel lese bok, se en film, tegne eller klippe og lime. Også vet jeg det at hvis jeg i dag velger å gå tur med William eller at vi leker noe som tapper meg for krefter så må jeg hvile seinere og risikerer at jeg må ha en veldig rolig dag i morgen. 
Heldigvis så er jeg ikke alene, jeg har en flott mann som er her og for det meste tar seg av de hverdagslige tingene som tapper meg mest for krefter. Jeg har også en kjempe flott familie og gode venner rundt meg som stiller opp hvis det er noe vi trenger. Om det er barnepass, hjelp til å komme meg hit og dit eller en handletur på butikken så stiller de opp. Og det er jeg så utrolig takknemlig for, og det håper jeg virkelig at de vet. 

Men, jeg kan flere ting! Jeg kan vaske klær, jeg kan rydde, jeg kan lage mat, jeg kan hente posten, jeg kan organisere hverdagen vår hvis vi skal noe, jeg kan bake og jeg kan stelle meg selv. Jeg kan slappe av, jeg kan se en film, jeg kan være en god kone og kjæreste. Her også må jeg prioritere. For jeg har ikke krefter til alt på en gang. Jeg prioriterer for eksempel at vi skal spise middag sammen hver dag når mann og barn kommer hjem. Jeg prioriterer at det ikke skal være kjøpe pizza hver dag, men variert mat. Så noen dager blir klærne hengende på tørkestativet en dag eller to lengre enn nødvendig eller det kan være leker som flyter rundt om kring. Disse tingene er ikke like viktig som at vi har den tiden sammen rundt middagbordet og prater om hva som har skjedd på jobb og i barnehagen. 

Jeg håper at livet mitt virker litt mer nyansert etter dette innlegget enn det gjorde etter gårsdagens innlegg.. Håper du får en fin uke. 

Rebecca Kristin 

11. februar 2018

Teite bekken

Hei på deg

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil dele i dag, men likevel så føler jeg ett behov for å skrive noe. Det er egentlig en veldig merkelig følelse, men jeg stoler på at det kommer noe fornuftig ut av dette. Hvis ikke det gjør det, så blir det bare ett bladibla innlegg om egentlig ingenting. Så det får vi nå bare se hvordan dette blir. 

Selv om jeg vet det er lenge til termin og lenge til prinsessa skal komme.. Så begynner jeg å bli utrolig utålmodig! TI uker er lenge, det er lenge for alle som gleder seg til noe tror jeg. Men, det føles så uendelig mye lengre når jeg går hjemme dag inn og dag ut. Ikke er jeg i form til å kjøre bil alltid, spesielt ikke alene når jeg ikke vet hvor sliten jeg blir på veien eller nå jeg er kommet frem og fått gjort det jeg skal. Ikke har jeg krefter eller form til å ta buss noe sted, ikke har jeg penger til å ta taxi hver dag. Ikke har jeg overskudd eller god nok form til å gå på tur, dessuten så tør jeg ikke gå noe særlig alene da jeg plutselig kan få intense smerter og må sette meg ned. Jeg gleder meg grådig til dette svangerskapet er over! For det er ikke bare msen som er problemet, og det er på en måte veldig godt å vite. Jeg har så vondt i bekkenet at jeg snart blir litt gal. Jeg våkner om natten fordi det er vondt å snu seg, jeg klarer ikke å støvsuge fordi det er så utrolig smertefullt. Det er vondt å gå, det er vondt å stå, det er vondt å sitte og det er vondt å ligge. Jeg krysser alt jeg har for at disse smertene går over etter babyen er kommet. Det å i utgangspunktet ha diverse smerter og i tillegg få denne vondten som er der 98% av tiden er fryktelig tøft syntes jeg. Dessuten så suger smerter kreftene ut av kroppen min. Det lille overskuddet jeg kanskje tror jeg har innimellom det blir sugd ut av meg i løpet av dagen så lenge smertene står på. Selvfølgelig er det opp og ned, jeg har dager som er bedre enn dette. Men de fleste dagene er sånn, og da i tillegg skulle være en god kone og en god mamma er ikke alltid like lett. Jeg jobber skikkelig hardt for at det i hvertfall ikke skal gå utover William, og det tror jeg at jeg klarer ganske bra. 

Spesielt kan helgene være ekstra tøff. Når William og Willy er i barnehage og på jobb så kan jeg styre min egen dag i mitt eget tempo, og ta pauser og hvile når jeg føler jeg trenger det. I helgene så er det dessverre ikke sånn. Da må jeg stå opp selv om kroppen ikke er helt klar (jeg klarer ikke slappe av hvis de to andre står opp og jeg vet William vil at jeg skal stå opp også), det er ganske krevende å ha en gutt som snart blir 3år hjemme selv om han har en pappa som er kjempe flink å ta han med ut på ting så han får ut litt energi og jeg får hvile samtidig så er det ikke alltid jeg får hvilt de dagene de er hjemme. Denne helgen er den tyngste helgen på kjempe lenge. Willy skadet seg forrige helg og har bristet, forstuet eller brukket ett ribbebein eller flere. Det er visst veldig vondt, og det hemmer han i en del ting som f.eks løfting. Samtidig så har han perioder der han ikke har så vondt og dermed tror han er supermann. Da måker han f.eks litt snø eller styrer med å få det nye badekaret på plass (for det er jo ting som må gjøres!), og ender opp med å ha så vondt at han nesten ikke kommer seg ut av sengen når han våkner. Denne helgen har dette gjort at jeg har stått opp med William både i dag og i går. Han har heller ikke hatt overskudd til å ta med seg guttungen på noe særlig lang tur eller noe sånt når han har hatt så vondt, så da har jeg måtte aktivisere William selv mye mer enn jeg pleier og samtidig ikke fått sovet eller hvilt på dagtid. Så det sier seg selv at jeg er sliten og ser frem til mandag så jeg kan få hvile meg. Jeg bare håper Willy snart er bedre så han ikke blir sykemeldt! 
Jeg vet det høres ganske ille ut, men å være så sliten og ikke minst irritabel/ gretten som jeg er nå... Det orker jeg faktisk ikke. 

Samtidig som jeg føler meg delvis fanget i mitt eget hus og til tider spesielt mitt eget hode så vet jeg at verden rundt meg går videre. Her er det eneste som skjer at jeg, babyen og William vokser. Rundt meg så går folk på jobb, skole, date, byn, kino, shopping også videre. Nå er det for eksempel mange som har bursdag og vi blir invitert på fest, middag også videre. Det er grådig kjedelig å være den som alltid må si at jeg ikke vet om jeg kommer, men at jeg mest sannsynlig ikke kan komme. Heldigvis så er de fleste forståelsesfull, selv om jeg tror en del er lei av at jeg avlyser eller alltid sier nei. 
Jeg merker godt at bare det å snakke med andre mennesker er en utfordring. Normalt snakker vi jo om hva som har skjedd i det siste eller sånt. Men, jeg har fint lite å bidra med akkurat der føler jeg. Blir litt sånn, siden sist (2uker for eksempel) har jeg ikke gjort noe spennende. Eller når folk spør hvordan jeg har det eller hvordan det går. Her varierer svarene ut fra hvem som spør, hvis det er noen jeg tenker bare spør for å være grei pleier jeg alltid si at det går, eller at det går greit. Hvis de som spør er nærmere og jeg føler de faktisk lurer så er svaret stort sett at ting er opp og ned (mest ned hvis jeg har en dårlig periode), at jeg fremdeles lever eller et litt bedre svar på hvordan jeg har det akkurat der og da. Men, ja.. Jeg kjenner det at det å ikke gjøre på noe om dagene gjør den sosiale biten ekstra vanskelig. Heldigvis så er jeg veldig glad i å prate i telefonen, og har en del gode venninner som også syntes det er kjekt å skravle i telefonen så helt sosialt isolert blir jeg ikke selv om jeg ikke kommer meg ut så mye. 

Akkurat i dag så kjenner jeg meg veldig veldig sikker på at det blir stopp her med to barn! Jeg kommer sikkert til å glemme at jeg hadde det ganske tøft dette svangerskapet en stund etter prinsessen er kommet, men da er det godt jeg kan lese bloggen min så jeg husker! Men for alt her i verden, så utrolig fantastisk det var å bli mamma til William så er jeg helt sikker på at alt er verdt det denne gangen også. Så får jeg bare fokusere på å være den beste mammaen og konen jeg kan være og ta ting derfra. 

Håper du har hatt en flott helg, og kanskje til og med fått spist fastelavens-boller i dag! Det har i alle fall vi gjort. 

Rebecca Kristin

8. februar 2018

Jobb

Hei på deg

Nå som jeg er sykemeldt og ikke har så fryktelig mye overskudd til å ta meg til noe som helst, så får jeg tid til å tenke på alt mulig. 
Jobb er en av de tingene jeg bruker mest tid å tenke på, selv om jeg ikke verken kan planlegge eller gjøre noen ting til eller fra. Først så må jeg få si det at jeg tror ikke folk som har en jobb vet hvor viktig det er, ikke bare for økonomien men også for selvfølelse, mestringsfølelse og så mye mye mer! Jeg tror absolutt at hvis man ikke har vært arbeidsledig, sykemeldt eller av en eller annen grunn vært utenfor arbeidslivet en periode så vet man ikke hvor heldig man er. Selv om alle har kjipe dager på jobb der man ikke vil være på jobb eller ikke trives så godt som man skulle ønske så tror jeg ikke det er så mange som har lyst å ikke ha en jobb å gå til. 

Jeg er så utrolig lei av å gå hjemme! Ikke bare av å være syk og dårlig, men av å være hjemme. Det å ikke være på jobb. Tanken på å være hjemme i permisjon til et stykke ut i 2019 er ikke så veldig fristende akkurat nå. Selv om jeg håper dette endrer seg etter fødselen og at det ikke blir ett ork å gå hjemme etterpå. Det som gjør meg mest frustrert er jo det at jeg ikke vet hva jeg kan forvente meg etter fødsel og permisjon. Blir jeg bedre ? Blir jeg værre? Blir formen lik den var før jeg ble gravid? Jeg er jo kjempe redd for at jeg ikke skal bli friskere etter endt permisjon! At jeg igjen blir sykemeldt og må se meg om etter en annen type jobb. Jeg er utrolig glad i jobben min, trives kjempe godt med de jeg jobber med og har en helt fantastisk sjef som gjør så godt han kan for å tilrettelegge for meg på jobb. Til tider har ikke hodet mitt ville samarbeide foran en pc eller når jeg skal lese en bok, men dette er heldigvis kommet seg nå. For hvis jeg ikke kan arbeide foran en skjerm, og heller ikke kan jobbe i butikk som jeg gjør nå (og da så klart ikke tyngre fysisk eller mer aktiv jobb) så føler jeg at det er ganske få jobber å velge mellom. Men, jobb må jeg ha! Jeg håper virkelig at uansett hva som skjer så kan jeg i all efall jobbe litt. Det å bare være hjemme og "glo" er ikke veldig motiverende og det gjør heller ikke at jeg føler jeg er verdt så utrolig mye eller at jeg føler jeg bidrar noe særlig til resten av samfunnet. Selv om jeg vet at det ikke er min feil at jeg er hjemme så hjelper det fint lite. 

Jeg håper virkelig at når prinsessa kommer så føler jeg meg litt mer brukenes og at det er en grunn til at jeg er hjemme. Det beste som kan skje er at når hun kommer så blir formen min kjempe bra og jeg er tilbake på topp og i alle fall sånn omtrent der jeg var før jeg ble syk. Det hadde virkelig vært fantastisk, men jeg tør ikke håpe noe særlig på det. Vel, jeg får bare håpe på det beste og gjøre det beste ut av situasjonen uansett hvordan det blir. Så veldig mange andre alternativer føler jeg ikke at det er. 

Rebecca Kristin 

7. februar 2018

Tredje trimeste

Hei på deg

Det er så rart å tenke på at jeg nå er i siste trimester ! Om litt over to måneder har jeg termin og får treffe prinsessen vår som sparker og gjør seg klar i magen. Jeg gleder meg kjempe masse og er på en måte klar, men på en annen side så føler jeg at det er mye som må organiseres og ordnes enda. Vi må få kjøpt inn de siste tingene ordne sengen og vuggen, være sikker på at bil-stolen er som den skal osv. Er William klar for å bli storebror og den forandringen det vil bli i livet vårt? Jeg har ingen tvil om at han kommer til å bli en fantastisk storebror, men det tar gjerne litt tid før han blir vant med forandringene som kommer. 

Så melder alle de andre tankene seg, de som er vanskelig og alle disse tingene jeg ikke kan kontrollere. Hva hvis jeg blir like syk denne gangen som jeg ble etter William ble født? Det var vanskelig nok den gangen, nå er det mye vanskeligere med tanke på at det er to små i hus. Hvor mye kommer William til å forstå ? Hvor mye skal jeg forvente at min mann skal ta på seg ? Får vi evt den hjelpen vi trenger fra andre? Tør vi spørre etter hjelp hvis det blir for mye? Blir jeg like nedfor og deprimert for at jeg ikke kan ta del i ting? Blir jeg enda mer deprimert denne gangen siden jeg ikke kan ta ansvar for noen av barna? 
Så har jeg tenkt og snakket mye ang barnehagen til William. Jeg føler vi bør ha en samtale med styrer der for å fortelle hva som skjedde sist og hva som kan skje nå. For William skal jo i barnehagen etter babyen kommer, og jeg skjønner det er naturlig at det kan komme reaksjoner på det å bli storebror. Hvis i tillegg jeg blir syk, så tenker jeg at det er ekstra viktig at barnehagen vet at han har det ekstra vanskelig og tar litt ekstra vare på han. Han har reagert med å være veldig kontaktsøkende og mer lei seg i barnehagen tidligere når jeg har vært ganske syk, og det virket som om barnehagen satt pris på å få beskjed om situasjonen hjemme så de kan møte han på en bedre måte. 

Men så igjen, tenk om jeg bli bedre ! Tenk om jeg skal få lov å føle meg friskere og mer opplagt enn jeg har gjort i svangerskapet ? At sykdommen tar ett steg tilbake og jeg kan kjenne på hvordan det er å bare være normalt sliten, ikke ha smerter nesten hele døgnet. Jeg er redd for å stresse på meg ett attakk eller en for tidelig fødsel. Jeg prøver virkelig å slå av hjernen, men det er ikke så lett. 

Det blir litt mye tanker og følelser til tider. Jeg prøver å holde de i sjakk, men det er utrolig vanskelig. Så i perioder blir det litt mye furting og selvmedlidenhet. Men, jeg har samtidig så mye å være glad for, jeg må bare klare å fokusere på det positive. Jeg har en fantastisk mann, verdens flotteste sønn, er gravid for andre gang, har et flott sted å bo der vi trives, har en fantastisk støtte rundt meg i kjempe gode venner og en flott familie. Forhåpentligvis blir helsen bedre etterhvert, og hvis den ikke blir det så håper jeg at jeg finner en grei måte å håndtere det på. 

Uff.. Men, nå må jeg tilbake til hverdagen min som for tiden inneholder mye hvile så jeg har litt ekstra krefter når William kommer hjem fra barnehagen. Så, får prøve å få meg en liten hvil. 
Håper du har en flott dag! 

Rebecca Kristin 

22. januar 2018

Så var det januar

Hei på deg

Vel jeg har ikke vært noe flink å skrive siden sist, men jeg har strengt tatt ikke hatt overskudd til det heller. Dessverre. Men, om dette svangerskapet skal bli noe likt som det forrige så burde formen bli bedre nå i tredje trimester. Prinsessa er i allefall ganske aktiv selv om mor ikke er det, og alle kontroller jeg har vært på viser ingenting som er galt. Jeg er super fornøyd med at jeg denne ganger får mye tettere oppfølging hos fastlege enn jeg gjorde da jeg gikk gravid sist.

Det viktigste for meg i hverdagen er at William har det bra (så klart prinsessen i magen også, men der er det begrenset hva jeg kan gjøre annet enn det jeg gjør), så jeg prøver hele tiden å få til en kombinasjon av søvn, hvile og aktivitet. Heldigvis er han i barnehagen på dagtid, men noen dager i helgen kan bli lang når han er hjemme hele dagen.  Heldigvis har jeg en super mann og William en super pappa som aktiviserer han og tar han med ut når jeg er for sliten. I hverdagene så føler jeg at med å akseptere at ting er som de er og at jeg er nødt å hvile selv om det går ut over andre ting jeg heller ville eller burde gjort så får jeg mer overskudd på ettermiddagen til å leke med William. Han er sikkert ikke noe mindre krevende enn andre barn på hans alder, men jeg blir veldig glad når han har lyst å leke noe rolig. Vi er grådig god på å bygge togbane eller duplo. Eller så liker han å leke med biler f.eks. Og det er heldigvis aktiviteter som jeg også kan være med på, selv om magen gjør det litt vanskelig til tider. Mange av disse andre aktivitetene som løping haien kommer og sånne ting er det far som tar seg av.

Jeg vil også fortelle om noe jeg syntes var rart som skjedde i dag. Jeg har hele veien prøvd å være åpen og ærlig om sykdommen min og jeg har heller ikke noe problem med å snakke om sykdommen. (I den forstand at det pleier å gå fint følelsesmessig, det hender jeg ikke klarer forklare sykdommen på en god måte.) Men, vi flyttet nå i høst, og bor nå i en firemannsbolig hvor det bor noen kjempe trivelige damer. Jeg har snakket litt om sykdommen tidligere, men var ikke sikker på om alle tre visste noe om det før i dag. Uansett, vi hadde husmøte i dag og jeg tenkte det var greit å bare ta det opp der spesielt siden det bor barn (og voksne barn) med disse damene også. Nå er det sjeldent jeg klarer bevege meg ut av huset, og jeg sover mye på dagtid. Barna er jo rundt huset etter skoletid osv så tenker at de kanskje lurer på hvorfor jeg er hjemme og sover på dagen.
Uansett, jeg kjente det var skikkelig vanskelig å skulle snakke om sykdommen i dag. Jeg fikk tårer i øynene og ble kjempe stresset når jeg skulle prate. Noe som for meg føltes kjempe unaturlig.
Jeg tror det er en kombinasjon av at jeg har vært så dårlig den siste tiden, at jeg er gravid og at jeg er sliten. Men likevel.. Det føltes veldig rart. Jeg klarte jo heller ikke å forklare i korte trekk hvordan sykdommen påvirker meg nå, eller hvordan det er i svangerskapet men, jeg får kanskje sjansen til det en annen dag. Også håper jeg så klart at de spør hvis det er noe de lurer på! Håper ikke de tenker at de må behandle meg med silkehansker pga dette.

Siden sist innlegg så har det skjedd en del. Første nyttårsdag våknet jeg uten å ha følelser i eller å kunne bevege hendene. Det var fryktelig ekkelt, men heldigvis kom bevegeligheten tilbake ikke så lenge etterpå. Følelsesløsheten var der en god stund, og fremdeles så skjer det at jeg mister følelsen i hendene. Når jeg tenker på det så har jeg hatt nedsatt følelse i området med neglen på høyre ringe finger i flere måneder, håper fremdeles på at det skal gå over. Jeg har blitt akutt nummen i venstre legg, får følelseløshet og nummenhet i ansiktet og har begynt å se svarte prikker (noen ganger) de siste ukene. Fornuften sier at jeg kanskje burde kontakte attakk telefonen, men når jeg vet jeg ikke får MR eller behandling så kjenner jeg at terskelen for å ringe er grådig høy. Sist jeg var hos fastlegen snakket vi litt om dette, og hun kunne skjønne at jeg ikke ville ringe og var enig i den vurderingen, men var også veldig klar på at jeg ikke må vente for lenge før jeg ringer hvis ting ikke føles riktig. Og at det skader jo faktisk ikke å ringe, det er ikke sikkert de ber meg komme opp. Og jeg kan forsøke å forklare at det ikke er aktuelt å sitte der i 12 timer til for å bare bli sendt hjem. Så, jeg får de hva jeg velger å gjøre. Jeg er veldig bestemt på at hvis det kommer symptomer som gjør at jeg ikke kan ta vare på meg selv, William eller som gjør meg urolig for babyen så ringer jeg så klart og ber de ta meg inn til undersøkelse. Men når balansen er ok og synet er blitt ganske normalt igjen så er det vel egentlig ikke noe vits. Dessuten er jeg forkjølet (som jeg har vært 98%av svangerskapet), og jeg orker ikke at noen flere skal fortelle meg at dette er ting som kommer til å komme når jeg er forkjølet osv.

Er du klar over hvor fryktelig vondt og trist det er å få høre det ? Nei altså, du mangler følelse i halve kroppen og klarer ikke sette ord sammen til setninger fordi du er forkjølet! Og sånn kan du risikere at det blir hver gang du er det. Eller at det er "normalt" å ha det sånn når man er forkjølet ?! Kjenner INGEN andre jeg som sliter med disse tingene fordi de er tett i nesen! Det å miste bestikket under middagen f.eks, fordi jeg er snørrete ? Og sånn risikerer jeg at det skal være hver gang immunforsvaret mitt oppdager noe basselusker, det er rett og slett noe DRITT å få beskjed om. For det er ingenting å gjøre med det, sånn er det bare..
Det blir veldig spennende når vi har ikke bare en mini men to stykker som etterhvert skal gå i barnehagen og dra med seg hjem alle mulige sykdommer. Og ja, jeg vet det er meg som har valgt å få barna og alt dette her, og jeg angrer ikke et sekund på det. Men, noen ganger så føles det jævlig urettferdig at det på en måte ikke er nok at jeg har MS med de daglige symptomene, plagene og attakkene som kommer innimellom. Jeg skal også bli så mye sykere av helt uskyldige ting som jeg ikke klarer å holde meg unna.

Jeg har troen på at formen blir bedre frem mot fødselen, og skal snart sette i gang og prøve strikke teppe til prinsessen. Jeg håper virkelig kroppen spiller på lag så det går i boks. Det nærmer seg termin for hver dag som går, og tankene og følelsene tar til tider overhånd. Heldigvis begynner en del ting å komme på plass som seng, stellekommode, klær osv. Og det vi mangler har jeg skrevet ned på en liste for å være sikker på at det ikke er noe som blir glemt. Så lenge hun ikke har tenkt å komme lenge før tiden så satser jeg på å finne noe salg så vi får på plass de siste tingene.

Ser at dette ble et langt og litt uoversiktlig innlegg, men håper noe av det i allefall gir mening.
Nå må jeg se om jeg klarer å få meg noen timer søvn i natt, eller om det blir enda en natt med minimalt med søvn og masse plager.

Rebecca Kristin