22. mars 2015

De siste ukene..

Hei på deg!

De siste ukene har det vært mye kaos i hodet mitt, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg har følt det.
Jeg har tenkt alt for mye på alt som kan gå galt, og har ikke helt klart å fokusere på de positive og gode tingene som skjer. Jeg har tenkt dette mange ganger, og sikkert sagt det mange ganger også. Men, jeg tenker så klart på en del av de samme tingene som "friske" gravide tenker på, hvordan bli fødselen, hvordan ser babyen ut, kommer alt til å gå bra? Kommer han rundt termin? Hvordan blir det etterpå? Men, i tillegg så har jeg vært kjempe stresset for alt som har med MSen å gjøre.
Hva hvis jeg blir dårligere og mer sliten frem mot fødselen? Kan MSen ha ødelagt muligheten min til å føde naturlig selv om jeg er ganske frisk ? (helt på tur tanke, jeg vet!!) Hva skjer hvis jeg merker jeg blir dårlig etter fødselen? Hva hvis jeg ikke kan amme fordi jeg må begynne på medisiner? Hva hvis jeg blir syk og ikke kan være mamma for sønnen min den første tiden?! Hva hvis jeg får attakker når jeg er i permisjon og ikke er i stand til å ta vare på gutten min på egenhånd? Hva hvis jeg ikke kan være den mammaen jeg har drømt om å være?

Ja, dette er noen av tankene som har svirret rundt i hodet mitt. Og, det er kanskje unødvendig å si hvor stresset jeg blir av alle disse tankene? Jeg pleier jo å være ganske positiv og tenke at dette klarer jeg/vi! Dette går bra! Men, jeg har ikke klart det den siste tiden. Stamcellebehandling har begynt å gnage seg fast i hodet mitt, men vil jeg egentlig prøve det? Hva hvis jeg ikke blir sykere? Hva hvis jeg får gode medisiner som ikke har ekle bivirkninger? Er det da verdt det å være så lenge borte fra babyen som kommer? Jeg har kommet frem til at en av grunnene til at jeg er blitt så usikker og redd for alle disse tingene er fordi det har gått så lang tid siden sist jeg snakket med noen på Haukeland om sykdommen og hva jeg egentlig kan forvente etter fødselen.

Så, heldigvis så kunne jeg bare sende en mail til min fantastiske sykepleier og avtale en time.
Jeg følte meg ganske dum, for jeg gråt og gråt, bablet i vei om masse som ikke har noe med sykdommen å gjøre. Men, jeg trengte virkelig å snakke med noen som forstod litt hvordan jeg har det. Også fikk vi gått igjennom alle spørsmålene mine og alt jeg er redd for ang sykdommen. Selv om hun ikke kunne gi meg noe fasit svar så kunne hun love meg at hun skulle snakke med legene om hvor tidlig etter fødselen jeg burde komme til kontroll, og sette meg opp på en time seinest i august så vi har kontroll på hva kroppen mener. Så det var veldig betryggende. Også var det godt å få litt bekreftelse på at jeg ikke er blitt syk i hodet.

Det jeg har lært av dette er at det hjelper ikke å stresse og tenke for mye på ting som man ikke kan vite om kommer til å skje. Og, hvis du føler deg usikker så ta kontakt med kontaktpersonen din på sykehuset! Ha kontakt med de hele veien, og ikke gjør det samme som meg og føl at du klarer deg uten støtte, info og evt hjelp fra sykehuset. Det er bedre å ha en samtale for mye enn en for lite med sykepleier eller evt legen. Da kan du i allefall bli litt tryggere på de tingene som har med sykdommen å gjøre. Gravide har visst nok å tenke på om man ikke skal tenke på sykdommen i tillegg!

Det var i alle fall fantastisk for meg å få litt råd og veiledning midt i min små hysteriske tilstand!

Håper du har hatt en kjempe flott helg
Rebecca

18. mars 2015

Kjenner jeg må lufte litt!

Hei på deg!

Nå for tiden så er det veldig inn å legge ut lister over ting man ikke skal si til gravide evt gjøre med/mot gravide.. Noen av disse listene er ganske morsom, andre helt fjern, men noen få punkter kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i. Ting som så stor du er blitt osv syntes jeg ikke er irriterende (enda). Men det er mest fordi jeg ikke føler jeg er så stor, også er jeg fortsatt på det stadiet der jeg bare er glad for at jeg har fått sånn fin mage.

Uansett, det jeg ser at går igjen på de fleste listene er "Graviditet er ingen sykdom".
Neste personen som sier dette til meg på en ikke humoristisk måte tror jeg at jeg kommer til å bite hodet av! Allerede da jeg var hos legen for første gang etter jeg ble gravid så spurte han Ser du på graviditeten som en sykdom?! Jeg må få legge til at dette ikke var min fastlege, men en som var vikar for han. Bakgrunnen for spørsmålet var at jeg fortalte at jeg jobber i butikk og at vi har post i butikk hvor det er mange tunge løft. Så jeg lurte på om han kunne fortelle meg omtrent hvor tungt man bør være forsiktig med å løfte. Da han stile meg dette spørsmålet ble jeg ganske paff! Så jeg sier at så klart gjør jeg ikke det! Men, kan jeg løfte 25kg? Nei sier han. 20kg? Nei.. 15kg? Nei... 10kg? Nei, det bør du ikke gjøre.. Jeg sa bare ok, men jeg tenkte hva i .... kunne han ikke bare sagt at jeg ikke burde løfte noe som var 10kg eller mer?! Trenger man å være så frekk??

Jeg har også fått samme beskjeden når jeg først fikk bekkenløsning og ikke kunne gå mer enn til toalettet og tilbake. Nå må du ikke gjøre deg helt hjelpeløs bare fordi du er gravid, det er ikke en sykdom vet du! Var svaret jeg fikk av fastlegen da jeg var hos han og forklarte situasjonen min og sa jeg trengte sykemelding for jeg klarte ikke å gå på jobb.. Etter mye om og men så fikk jeg sykemelding noen uker og henvisning til fysio. Da jeg var tilbake var jeg ikke blitt noe særlig bedre og sa jeg trengte en ny sykemelding. Det ville han ikke gi meg, for det er jo ikke en sykdom å være gravid! Det finnes tusenvis av kvinner som til en hver tid er gravid og i jobb, så da burde jeg også gå på jobb.. Der og da trodde jeg at hjernen min skulle eksplodere! Men også her måtte jeg diskutere med han ganske lenge før han til slutt skrev ut ny sykemelding. Han kunne ikke se problemet med å gå på jobb, jeg kunne bare sitte i ro i kassen og siden jeg jobber med min mann kunne jo jeg sitte på med han til jobb også kunne han kjøre meg hjem når jeg var ferdig (men i hans arbeidstid vel og merke!). Nei, vet du hva?! Så overkjørt jeg følte meg den dagen der.. Jeg hadde ikke forlatt det legekontoret før han hadde hørt på meg kan jeg fortelle deg.

Vel, dette er ikke de eneste gangene jeg har fått høre kommentaren. Men, det er disse gangene jeg har blitt mest forbanna. Jeg kjenner at jeg blir kjempe sint, spesielt når menn forteller meg det! Prøv å først gå i 3mnd med spying og ingen matlyst der du bare er trøtt, sliten og vil sove. For å så fortsette med at det kjennes ut som om noen har tatt løpefart å kneet deg mellom beina og vondt i hoftene, rygg osv. Så selv om babyen i magen ikke er en sykdom så er det mange andre plager som kommer med en graviditet! Hvis man spyr og ikke er gravid så er man jo syk, hvis man nesten ikke kan gå fordi man har smerter så regnes man som syk når man ikke er gravid.. Jeg kan fortsette og fortsette på listen, men jeg tror du skjønner poenget mitt.

Puh! Det var godt å få dette ut.. Jeg syntes folk skal tenke seg litt om før de sier noe om noe som helst. Alle opplever f.eks graviditet forskjellig, så man kan gi tips og råd.. Men, ikke vær en bedreviter og fortell hvordan noen har det eller burde hatt det.

Håper du har en fin fin uke!
Rebecca

12. mars 2015

Plutselig tredje trimester!

Hei på deg!

Det går litt tid mellom hvert innlegg her innimellom merker jeg. Men, det er jo ikke alltid det er så mye å fortelle. Denne gangen er det mest fordi den siste uken har vært veldig tung og tøff.
Jeg har latt meg selv tenke alt for mye, og har vært mye stresset, trist og lei. Men, har fått ordnet meg en time hos MS sykepleieren neste uke, så da håper jeg ting løsner litt.
I tillegg så har jeg fått bekkenløsning. Og det er grådig vondt kan jeg fortelle deg! Det værste for min del er at jeg ikke klarer å sove. Før helgen måtte jeg dra hjem fra jobb fordi jeg hadde så vondt, og i helgen våknet jeg om natten og lå våken i noen timer før jeg klarte å få litt kontroll på vondten og klarte å sove igjen. Det er veldig slitsomt, så nå har jeg blitt mer sykemeldt og skal ikke jobbe så mye som jeg har gjort. Jeg håper at jeg klarer å jobbe de få timene jeg skal jobbe nå og slipper å bli 100%sykemeldt før jeg skal ut i permisjon.

Nå er det forresten ikke så lenge til jeg må ut i permisjon heller! UÆÆ!! Er litt skummelt at det etterhvert nærmer seg fødselen, men heldigvis så er det meste på plass. Jeg håper babyrommet blir klart i løpet av noen uker nå så får vi en bedre oversikt over hva vi mangler. Heldigvis så får vi masse god hjelp med ting som vi ikke er så veldig gode på, så da regner jeg med at det ordner seg.

Men, dette med permisjon! Det er ikke bare bare kan jeg fortelle deg! Etter mye frem og tilbake så føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Men, fedrekvoten sliter vi litt mer med. Det er jo så mange måter for far å ta denne permisjonen. Alle 10ukene sammenhengende? En uke her og to uker der? Gradert/ fleksibelt uttak hvor far er hjemme bare noen dager i uken og jobber noen dager i uken? Også prøver vi og få det til å passe litt for arbeidsgiveren vår også. Er unødvendig å ta ut permisjonen når vi vet at det er kjempe hektisk hvis vi kan ta den ut en annen gang. I alle fall når vi jobber på samme sted, så tenker vi kanskje litt mer over dette. Snart må min søknad inn, så håper jeg snart får kontroll på den i alle fall. Far sin kan heldigvis vente litt.
Visste du forresten at du kan ringe NAV for å få veiledning til å fylle ut søknaden? Eller chatte med noen som kan det på NAV.no, eller til og med stille spørsmål på facebook? Jeg har både chattet med de og stilt spørsmål på facebook og syntes det er kjempe gode tilbud for oss som lurer på alt mulig.

Så, for tiden er det mye som skjer. Jeg kjenner masse liv i magen, og magen vokser og vokser. Så, selv om jeg ikke bare har det bra så er det masse å glede seg over også. Det morsomste er når vi ser at babyen beveger seg. Hele magen rister når han sparker hardt. Håper vi får det på film før han kommer. Hehe, Også håper jeg at han klarer å holde seg der inne frem til termin!
Det er veldig rart å tenke på at det bare er 12 uker igjen til termin!

Håper du har en fin fin dag :)
Rebecca