17. mai

Hei på deg 

17. mai er vi så glad i , morro vi har fra morgen til kveld.... Vel, dette er ikke helt sannheten for alle dessverre. Vi bestemte oss tidlig for å ha en rolig 17. mai hjemme, og hvis noen ville komme å feire sammen med oss så kunne de det. Så her ble det oss og noen av besteforeldrene til barna. Det ble så klart litt stress med vasking og rydding både før og etter besøket, men det ble sånn greit nok. Jeg tenker det er ingen som forventer ett strøkent hus med en syk mamma og to små. Min kjære som jeg pleier å skryte sånn av gjør så godt han kan, men jeg kjenner at jeg holder på å klikke når han sier ikke gjør ditt eller ikke rydd alt så gjør jeg det seinere. For, ofte så skjer det ikke seinere.. Da blir jeg bare dritt sur og det blir dårlig stemning. Det virker ikke som han helt skjønner at jeg blir sint og stresset når han ikke gjør det han har sagt han skal gjøre.. 

Uansett, vi er jo ganske ny i nabolaget så vi kjenner ikke til hva som skjer på 17. mai her. Jeg fant skoleprogrammet på nettet og vi bestemte oss for å forsøke å ta turen. Og, det klarte vi. Vi fikk med oss toget, og gikk etterhvert ned dit feiringen skulle være. Det var ett stykke å gå, men jeg klarte å kjempe meg igjennom og komme meg ned dit sammen med de andre. Vi og barnehagen har snakket så mye om 17. mai at William gledet seg masse. Så, da følte jeg ikke jeg kunne skuffe han med å være hjemme. Det var mye folk, støy, gåing og veldig koselig å feire 17. mai. Men, sånne dager har sin pris. Jeg er helt matt og sliten i dag og verker over halve meg. Det hjalp ikke at både Rakel og William var våken i nesten hele natt, så det er blitt lite søvn på oss alle. 

Selv om det blir noen tøffe dager så var det verdt det. Verdt å få lufte meg og se hvor glad William ble for å være sammen alle sammen. Også er det veldig kjekt at når han husker 17. mai eller forteller om det så var mamma også med. 

Det ble litt snakk om at jeg så frisk ut, at det var imponerende at jeg var med på dagen osv. Og jeg kjente at jeg orket ikke gå i detaljer på det i går. Men, jeg kjenner at jeg føler jeg må forklare og forsvare meg hver gang jeg gjør noe. Det ble litt måping når jeg sa at jeg risikerer å bli sengeliggende i noen dager, men det er verdt det for William sin skyld. Også er det så vanskelig å forklare ting for folk. Jeg tror jeg tror at folk vet mer og forstår mer av sykdommen min enn de gjør. Jeg tenker jo at når de ikke spør så har de kontroll og ikke lurer på noe. Men, jeg tror kanskje det er helt feil. Det virker som om de fleste vet at jeg er syk, men at de ikke vet hva sykdommen er for meg. Så jeg vet ikke om jeg ikke er flink nok til å forklare eller om de ikke skjønner at jeg ikke kun har dårlige dager selv om jeg før fødselen stort sett hadde dårlig dag hver dag. Så da blir jeg litt frustrert. Også er det litt sånn.. Når skal jeg fortelle hvordan sykdommen er for meg ? Det er vanskelig å snakke om, spesielt nå når jeg ønsker mer enn alt å være frisk så barna mine får en "normal" oppvekst samtidig som jeg kjenner jeg er blitt sykere enn jeg vil innrømme for meg selv eller andre. 

Hvis jeg skal fortelle og forklare så blir det tårer, gråting, frustrasjon og sinne. Men når passer det liksom  ? Det er ikke det jeg har lyst å bruke tiden eller kreftene mine på, men jeg kjenner at jeg kanskje snart må gjøre det. I alle fall til noen, kanskje jeg burde starte med han jeg er gift med? Han blir så stresset og bekymret at jeg ikke har lyst i det hele tatt. 

Jeg har mistanke om at de fleste tingene som skjer med kroppen min nå er relatert til sykdommen, og at jeg har ett attakk på gang. Men, jeg orker ikke. Orker ikke sykehus, orker ikke medisiner, orker ikke å gjøre Willy mer bekymret, orker ikke styre med barnepass og legebesøk. Så nå har jeg sendt mail til MS sykepleieren for å sjekke om jeg kan få medisinen jeg skal begynne på hvis jeg har attakk, så får vi ta det derfra. 

Jeg håper du har hatt en flott 17. mai og får en super pinsehelg med fint vær. 

Rebecca Kristin