MR unnagjort

Hei på deg 

Da har jeg endelig fått unnagjort MRen for denne gang. Jeg syntes det var veldig deilig å få time på kveldstid i byn, i stedet for å måtte dra på Haukeland for å få tatt den på dagtid. Spesielt nå med Rakel hjemme! Det var veldig greit at jeg ikke måtte stresse med barnevakt eller at Willy måtte bli hjemme fra jobb. Så nå er det bare nedtelling til oppstart med medisiner. Jeg håper jeg får snakke med en lege den dagen så jeg får vite om det er noen endringer på bildene. Uansett så håper jeg tiden går fort, og det tror jeg egentlig den kommer til å gjøre også. Nå er det 17.mai straks, så er det ikke lenge til det er 3års dag her i huset! Også er det medisin tid. Dessuten, alle dagene innimellom er jeg ikke redd for at jeg ikke skal ha noe å gjøre på. Med en liten i hus så er det alltid noe å ta seg til. 

Før jeg skulle ta MR så var jeg litt stresset for om jeg måtte ha kontrast og hvordan det skulle gå med ammingen da. Men, heldigvis så var det ikke bestilt med kontrast. Jeg føler jeg har vært flink som har vært så bestemt i forhold til ammingen denne gangen. Med William så var jeg så innstilt på at jeg skulle amme at det gikk på bekostning av min egen helse. Denne gangen, selv om ammingen går mye lettere enn sist så er jeg mer bestemt på at min helse er viktig, så derfor vil jeg begynne på medisinene så fort som mulig. Så frem til da så blir det både amming, pumping og morsmelkerstatning. Så håper jeg at hun tar det greit å trappe ned på ammingen frem mot oppstart av medisiner så det ikke blir krig når jeg ikke kan amme henne mer. 

Noen ganger kan det kanskje bli litt mye. Jeg kjenner at det er kommet snikende tydelige MS symptomer etter fødselen. Noen er nye, og noen er de samme gamle. De gamle bekymrer meg ikke så veldig og er heller ikke så veldig irriterende, de vet jeg jo dukker opp innimellom når jeg er sliten. Men de nye er det litt verre med. Har blant annet fått en ufattelig irriterende piping i øret, tinitus kalles det vel ? Jeg bare håper det forsvinner snart, ellers så kommer jeg til å bli litt små gal. Jeg krysser fingrene for at det ikke er ett attakk, men at kroppen bare er litt sliten av lite søvn og lite hvile. Da går det forhåpentligvis over når jeg får hvilt og slappet av litt. 

Formen om dagene er opp og ned. Noen dager får jeg gjort litt av hvert, mens andre dager vil jeg helst bare grave meg ned i sengen (noe jeg ikke får tid og mulighet til). Men, jeg kjenner jeg sliter med at jeg er redd.. Eller, ikke redd kanskje men bekymret. De dagene jeg føler meg bra så er jeg redd for å slite meg ut. Bekymret for at jeg skal presse meg for hardt og gå på en smell midt på dagen så jeg ikke har overskudd til verken Rakel, William eller noe annet. Jeg kjenner at denne bekymringen gjør at jeg bruker unødvendig mye energi på å analysere dagene og hvordan jeg kan komme igjennom den uten å bruke for mye energi. Det å skulle rusle meg en tur er f.eks blitt en kjempe vanskelig greie. Jeg vet jeg har godt av det, jeg vet det mest sannsynlig vil gå greit hvis jeg ikke går så mange minutter om gangen. Men hva hvis jeg går for langt ? Hva hvis smertene blir vondere denne gangen også? Jeg må prøve å jobbe med den mentale så jeg kanskje får en litt bedre hverdag. Jeg savner det å se muligheter og ikke bare hinder, jeg savner å være selvstendig og føle jeg har kontroll. Jeg savner å ikke være bekymret for at alt jeg gjør skal gjøre meg dårlig eller i verste fall føre til at jeg får attakk. Kanskje medisinen kan hjelpe meg med å få orden på hodet mitt. At når jeg får den så slutter jeg være så redd for å bli sykere? Jeg håper det i alle fall. 

Nå må jeg visst avslutte her, hører det er en liten prinsesse som holder på å våkne. Så da er det vel straks på tide med litt melk tenker jeg. 

Håper du har en super dag i solen og nyter det fine været. Hvis det ikke blir for varmt så håper jeg at jeg får det i alle fall. 

Rebecca Kristin