Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil dele i dag, men likevel så føler jeg ett behov for å skrive noe. Det er egentlig en veldig merkelig følelse, men jeg stoler på at det kommer noe fornuftig ut av dette. Hvis ikke det gjør det, så blir det bare ett bladibla innlegg om egentlig ingenting. Så det får vi nå bare se hvordan dette blir.
Selv om jeg vet det er lenge til termin og lenge til prinsessa skal komme.. Så begynner jeg å bli utrolig utålmodig! TI uker er lenge, det er lenge for alle som gleder seg til noe tror jeg. Men, det føles så uendelig mye lengre når jeg går hjemme dag inn og dag ut. Ikke er jeg i form til å kjøre bil alltid, spesielt ikke alene når jeg ikke vet hvor sliten jeg blir på veien eller nå jeg er kommet frem og fått gjort det jeg skal. Ikke har jeg krefter eller form til å ta buss noe sted, ikke har jeg penger til å ta taxi hver dag. Ikke har jeg overskudd eller god nok form til å gå på tur, dessuten så tør jeg ikke gå noe særlig alene da jeg plutselig kan få intense smerter og må sette meg ned. Jeg gleder meg grådig til dette svangerskapet er over! For det er ikke bare msen som er problemet, og det er på en måte veldig godt å vite. Jeg har så vondt i bekkenet at jeg snart blir litt gal. Jeg våkner om natten fordi det er vondt å snu seg, jeg klarer ikke å støvsuge fordi det er så utrolig smertefullt. Det er vondt å gå, det er vondt å stå, det er vondt å sitte og det er vondt å ligge. Jeg krysser alt jeg har for at disse smertene går over etter babyen er kommet. Det å i utgangspunktet ha diverse smerter og i tillegg få denne vondten som er der 98% av tiden er fryktelig tøft syntes jeg. Dessuten så suger smerter kreftene ut av kroppen min. Det lille overskuddet jeg kanskje tror jeg har innimellom det blir sugd ut av meg i løpet av dagen så lenge smertene står på. Selvfølgelig er det opp og ned, jeg har dager som er bedre enn dette. Men de fleste dagene er sånn, og da i tillegg skulle være en god kone og en god mamma er ikke alltid like lett. Jeg jobber skikkelig hardt for at det i hvertfall ikke skal gå utover William, og det tror jeg at jeg klarer ganske bra.
Spesielt kan helgene være ekstra tøff. Når William og Willy er i barnehage og på jobb så kan jeg styre min egen dag i mitt eget tempo, og ta pauser og hvile når jeg føler jeg trenger det. I helgene så er det dessverre ikke sånn. Da må jeg stå opp selv om kroppen ikke er helt klar (jeg klarer ikke slappe av hvis de to andre står opp og jeg vet William vil at jeg skal stå opp også), det er ganske krevende å ha en gutt som snart blir 3år hjemme selv om han har en pappa som er kjempe flink å ta han med ut på ting så han får ut litt energi og jeg får hvile samtidig så er det ikke alltid jeg får hvilt de dagene de er hjemme. Denne helgen er den tyngste helgen på kjempe lenge. Willy skadet seg forrige helg og har bristet, forstuet eller brukket ett ribbebein eller flere. Det er visst veldig vondt, og det hemmer han i en del ting som f.eks løfting. Samtidig så har han perioder der han ikke har så vondt og dermed tror han er supermann. Da måker han f.eks litt snø eller styrer med å få det nye badekaret på plass (for det er jo ting som må gjøres!), og ender opp med å ha så vondt at han nesten ikke kommer seg ut av sengen når han våkner. Denne helgen har dette gjort at jeg har stått opp med William både i dag og i går. Han har heller ikke hatt overskudd til å ta med seg guttungen på noe særlig lang tur eller noe sånt når han har hatt så vondt, så da har jeg måtte aktivisere William selv mye mer enn jeg pleier og samtidig ikke fått sovet eller hvilt på dagtid. Så det sier seg selv at jeg er sliten og ser frem til mandag så jeg kan få hvile meg. Jeg bare håper Willy snart er bedre så han ikke blir sykemeldt!
Jeg vet det høres ganske ille ut, men å være så sliten og ikke minst irritabel/ gretten som jeg er nå... Det orker jeg faktisk ikke.
Samtidig som jeg føler meg delvis fanget i mitt eget hus og til tider spesielt mitt eget hode så vet jeg at verden rundt meg går videre. Her er det eneste som skjer at jeg, babyen og William vokser. Rundt meg så går folk på jobb, skole, date, byn, kino, shopping også videre. Nå er det for eksempel mange som har bursdag og vi blir invitert på fest, middag også videre. Det er grådig kjedelig å være den som alltid må si at jeg ikke vet om jeg kommer, men at jeg mest sannsynlig ikke kan komme. Heldigvis så er de fleste forståelsesfull, selv om jeg tror en del er lei av at jeg avlyser eller alltid sier nei.
Jeg merker godt at bare det å snakke med andre mennesker er en utfordring. Normalt snakker vi jo om hva som har skjedd i det siste eller sånt. Men, jeg har fint lite å bidra med akkurat der føler jeg. Blir litt sånn, siden sist (2uker for eksempel) har jeg ikke gjort noe spennende. Eller når folk spør hvordan jeg har det eller hvordan det går. Her varierer svarene ut fra hvem som spør, hvis det er noen jeg tenker bare spør for å være grei pleier jeg alltid si at det går, eller at det går greit. Hvis de som spør er nærmere og jeg føler de faktisk lurer så er svaret stort sett at ting er opp og ned (mest ned hvis jeg har en dårlig periode), at jeg fremdeles lever eller et litt bedre svar på hvordan jeg har det akkurat der og da. Men, ja.. Jeg kjenner det at det å ikke gjøre på noe om dagene gjør den sosiale biten ekstra vanskelig. Heldigvis så er jeg veldig glad i å prate i telefonen, og har en del gode venninner som også syntes det er kjekt å skravle i telefonen så helt sosialt isolert blir jeg ikke selv om jeg ikke kommer meg ut så mye.
Akkurat i dag så kjenner jeg meg veldig veldig sikker på at det blir stopp her med to barn! Jeg kommer sikkert til å glemme at jeg hadde det ganske tøft dette svangerskapet en stund etter prinsessen er kommet, men da er det godt jeg kan lese bloggen min så jeg husker! Men for alt her i verden, så utrolig fantastisk det var å bli mamma til William så er jeg helt sikker på at alt er verdt det denne gangen også. Så får jeg bare fokusere på å være den beste mammaen og konen jeg kan være og ta ting derfra.
Håper du har hatt en flott helg, og kanskje til og med fått spist fastelavens-boller i dag! Det har i alle fall vi gjort.
Rebecca Kristin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar