22. januar 2018

Så var det januar

Hei på deg

Vel jeg har ikke vært noe flink å skrive siden sist, men jeg har strengt tatt ikke hatt overskudd til det heller. Dessverre. Men, om dette svangerskapet skal bli noe likt som det forrige så burde formen bli bedre nå i tredje trimester. Prinsessa er i allefall ganske aktiv selv om mor ikke er det, og alle kontroller jeg har vært på viser ingenting som er galt. Jeg er super fornøyd med at jeg denne ganger får mye tettere oppfølging hos fastlege enn jeg gjorde da jeg gikk gravid sist.

Det viktigste for meg i hverdagen er at William har det bra (så klart prinsessen i magen også, men der er det begrenset hva jeg kan gjøre annet enn det jeg gjør), så jeg prøver hele tiden å få til en kombinasjon av søvn, hvile og aktivitet. Heldigvis er han i barnehagen på dagtid, men noen dager i helgen kan bli lang når han er hjemme hele dagen.  Heldigvis har jeg en super mann og William en super pappa som aktiviserer han og tar han med ut når jeg er for sliten. I hverdagene så føler jeg at med å akseptere at ting er som de er og at jeg er nødt å hvile selv om det går ut over andre ting jeg heller ville eller burde gjort så får jeg mer overskudd på ettermiddagen til å leke med William. Han er sikkert ikke noe mindre krevende enn andre barn på hans alder, men jeg blir veldig glad når han har lyst å leke noe rolig. Vi er grådig god på å bygge togbane eller duplo. Eller så liker han å leke med biler f.eks. Og det er heldigvis aktiviteter som jeg også kan være med på, selv om magen gjør det litt vanskelig til tider. Mange av disse andre aktivitetene som løping haien kommer og sånne ting er det far som tar seg av.

Jeg vil også fortelle om noe jeg syntes var rart som skjedde i dag. Jeg har hele veien prøvd å være åpen og ærlig om sykdommen min og jeg har heller ikke noe problem med å snakke om sykdommen. (I den forstand at det pleier å gå fint følelsesmessig, det hender jeg ikke klarer forklare sykdommen på en god måte.) Men, vi flyttet nå i høst, og bor nå i en firemannsbolig hvor det bor noen kjempe trivelige damer. Jeg har snakket litt om sykdommen tidligere, men var ikke sikker på om alle tre visste noe om det før i dag. Uansett, vi hadde husmøte i dag og jeg tenkte det var greit å bare ta det opp der spesielt siden det bor barn (og voksne barn) med disse damene også. Nå er det sjeldent jeg klarer bevege meg ut av huset, og jeg sover mye på dagtid. Barna er jo rundt huset etter skoletid osv så tenker at de kanskje lurer på hvorfor jeg er hjemme og sover på dagen.
Uansett, jeg kjente det var skikkelig vanskelig å skulle snakke om sykdommen i dag. Jeg fikk tårer i øynene og ble kjempe stresset når jeg skulle prate. Noe som for meg føltes kjempe unaturlig.
Jeg tror det er en kombinasjon av at jeg har vært så dårlig den siste tiden, at jeg er gravid og at jeg er sliten. Men likevel.. Det føltes veldig rart. Jeg klarte jo heller ikke å forklare i korte trekk hvordan sykdommen påvirker meg nå, eller hvordan det er i svangerskapet men, jeg får kanskje sjansen til det en annen dag. Også håper jeg så klart at de spør hvis det er noe de lurer på! Håper ikke de tenker at de må behandle meg med silkehansker pga dette.

Siden sist innlegg så har det skjedd en del. Første nyttårsdag våknet jeg uten å ha følelser i eller å kunne bevege hendene. Det var fryktelig ekkelt, men heldigvis kom bevegeligheten tilbake ikke så lenge etterpå. Følelsesløsheten var der en god stund, og fremdeles så skjer det at jeg mister følelsen i hendene. Når jeg tenker på det så har jeg hatt nedsatt følelse i området med neglen på høyre ringe finger i flere måneder, håper fremdeles på at det skal gå over. Jeg har blitt akutt nummen i venstre legg, får følelseløshet og nummenhet i ansiktet og har begynt å se svarte prikker (noen ganger) de siste ukene. Fornuften sier at jeg kanskje burde kontakte attakk telefonen, men når jeg vet jeg ikke får MR eller behandling så kjenner jeg at terskelen for å ringe er grådig høy. Sist jeg var hos fastlegen snakket vi litt om dette, og hun kunne skjønne at jeg ikke ville ringe og var enig i den vurderingen, men var også veldig klar på at jeg ikke må vente for lenge før jeg ringer hvis ting ikke føles riktig. Og at det skader jo faktisk ikke å ringe, det er ikke sikkert de ber meg komme opp. Og jeg kan forsøke å forklare at det ikke er aktuelt å sitte der i 12 timer til for å bare bli sendt hjem. Så, jeg får de hva jeg velger å gjøre. Jeg er veldig bestemt på at hvis det kommer symptomer som gjør at jeg ikke kan ta vare på meg selv, William eller som gjør meg urolig for babyen så ringer jeg så klart og ber de ta meg inn til undersøkelse. Men når balansen er ok og synet er blitt ganske normalt igjen så er det vel egentlig ikke noe vits. Dessuten er jeg forkjølet (som jeg har vært 98%av svangerskapet), og jeg orker ikke at noen flere skal fortelle meg at dette er ting som kommer til å komme når jeg er forkjølet osv.

Er du klar over hvor fryktelig vondt og trist det er å få høre det ? Nei altså, du mangler følelse i halve kroppen og klarer ikke sette ord sammen til setninger fordi du er forkjølet! Og sånn kan du risikere at det blir hver gang du er det. Eller at det er "normalt" å ha det sånn når man er forkjølet ?! Kjenner INGEN andre jeg som sliter med disse tingene fordi de er tett i nesen! Det å miste bestikket under middagen f.eks, fordi jeg er snørrete ? Og sånn risikerer jeg at det skal være hver gang immunforsvaret mitt oppdager noe basselusker, det er rett og slett noe DRITT å få beskjed om. For det er ingenting å gjøre med det, sånn er det bare..
Det blir veldig spennende når vi har ikke bare en mini men to stykker som etterhvert skal gå i barnehagen og dra med seg hjem alle mulige sykdommer. Og ja, jeg vet det er meg som har valgt å få barna og alt dette her, og jeg angrer ikke et sekund på det. Men, noen ganger så føles det jævlig urettferdig at det på en måte ikke er nok at jeg har MS med de daglige symptomene, plagene og attakkene som kommer innimellom. Jeg skal også bli så mye sykere av helt uskyldige ting som jeg ikke klarer å holde meg unna.

Jeg har troen på at formen blir bedre frem mot fødselen, og skal snart sette i gang og prøve strikke teppe til prinsessen. Jeg håper virkelig kroppen spiller på lag så det går i boks. Det nærmer seg termin for hver dag som går, og tankene og følelsene tar til tider overhånd. Heldigvis begynner en del ting å komme på plass som seng, stellekommode, klær osv. Og det vi mangler har jeg skrevet ned på en liste for å være sikker på at det ikke er noe som blir glemt. Så lenge hun ikke har tenkt å komme lenge før tiden så satser jeg på å finne noe salg så vi får på plass de siste tingene.

Ser at dette ble et langt og litt uoversiktlig innlegg, men håper noe av det i allefall gir mening.
Nå må jeg se om jeg klarer å få meg noen timer søvn i natt, eller om det blir enda en natt med minimalt med søvn og masse plager.

Rebecca Kristin

2 kommentarer:

  1. My spouse and I stumbled over here coming from a different website
    and thought I might check things out. I like what I see so now i'm following you.
    Look forward to exploring your web page again.

    SvarSlett