Litt av min historie

Dette innlegget skrev jeg før jeg ble gravid, men har ikke villet publisere det før nå ..

Jeg har vært litt vinglete rundt tanken på å få barn tidligere, men etter jeg fylte 20 har jeg blitt sikker på at jeg ønsker meg barn. Jeg er en person som vil gjøre ting i "riktig" rekkefølge. Det finnes ingen riktig rekkefølge i livet, men planen min har vær å bli ferdig på skolen, ha mann, hjem og jobb før jeg vil bli mamma. Min mann har hatt lyst på barn lenge, så jeg føler jeg har vært litt egoistisk.

I fjor høst kom jeg og min mann frem til at nå er alt på plass og vi vil prøve å bli gravid. Så, da sluttet jeg på p-pillen og vi tenkte at det kom til å gå ett par mnd også var det "bolle i ovnen". Men, slik har det ikke gått. Kroppen min lever litt sitt liv, og eggløsning og menstruasjon er det ikke lett å holder styr på når ingenting er regelmessig. 

Når jeg snakket med MS legen når jeg var på kontroll så fikk jeg beskjed om at extavia ikke var farlig når jeg prøvde å bli gravid, men at jeg måtte slutte på de når jeg fant ut jeg var gravid. Det samme sa sykepleieren jeg snakket med.. Legen min sjekket (heldigvis) opp i dette med en spesialist på Haukeland. Han anbefalte meg å slutte på extavia sa jeg har vært symptomfri så lenge, og fordi medisinene kan øke sjansen for spontanabort litt. Det som er så vanskelig er jo at det ikke er så mye forskning på dette. 

Jeg valgte på dette tidspunktet å ikke slutte med extavia, mest fordi jeg nylig hadde sluttet på p-pillene. Da tenkte jeg at siden jeg hadde gått på pillen så lenge, så ville jeg ikke bli gravid med det første. 

Etter noen måneder uteble mensen. Jeg var nesten en måned på overtid, hjemmetestene viste negativt resultat og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg bestilte meg en legetime og sluttet på medisinene etter den. Legen var som meg, ganske sikker på at jeg var gravid så han tok alle mulige blodprøver.. Men, det viste seg å være falsk alarm.. Dette har skjedd enda en gang, denne gangen var jeg to mnd på overtid, men igjen viser både blod- og urin prøvene at det ikke er noe baby i magen. 

Det har vært ganske frustrerende! Jeg ser gravide og babyer over alt, jeg har flere fantastiske tantebarn og jeg føler at alle andre får barn. 

Jeg er litt spent og nervøs for hvordan kroppen takler en graviditet og hvordan formen vil være etter babyen kommer til verden.. Men, jeg krysser fingrene for at jeg ikke får det mer komplisert enn andre som har fått barn..

Rebecca