Å være syk med en liten baby

Hei på deg

Nå er det bare to dager igjen med medisiner, og det er bare en halv pille hver dag! Så er jeg ferdig. Endelig. Også føler jeg meg ganske frisk, så håper at attakket er over og at jeg ikke får flere. Så det er bare happy days her for tiden! Men, det har ikke bare vært happy days siden William ble født. Så jeg tenkte å prøve å dele litt med deg om hvordan jeg har hatt det de siste ukene. Så langt har jeg vel egentlig stort sett delt de fysiske plagene som kommer med sykdommen.

Som du vet hvis du har lest bloggen innimellom så er William vårt lille vidunder, og det tok en stund før vi endelig ble gravid. Til tross for at gyn. mente at jeg ikke kom til å bli gravid uten hormonkur eller evt annen hjelp så klaffet det til slutt. Så når han endelig kom til verden så var det det beste som noen sinne har skjedd. Alle de følelsene som kom da var bare helt utrolig. Og, vi gledet oss til noen rolige uker før pappaen måtte tilbake på jobb. Og, vi fikk heldigvis noen uker med William før jeg ble syk.
Rett før han ble 4uker begynte jeg å merke at ting ikke var som de skulle, og jeg ble dårligere og dårligere. Med svimling og dårlig balanse så følte jeg meg ikke veldig trygg som mamma, og min mann tok mer og mer over stelling og mating. Jeg er kjempe glad for at jeg har en mann som har hatt mulighet til å være hjemme med meg når jeg har vært syk, og at han er så flink og har ett så sterkt ønske om å ta godt vare på både meg og William. Jeg er rett og slett kjempe heldig!

Men, det å ikke kunne ta vare på min nyfødte sønn alene har vært ganske tøft. Jeg var så innstilt på å amme og hadde noen planer om hvordan barselperioden kom til å bli. Men ingenting ble jo sånn som jeg hadde tenkt. Heldigvis så har jeg mange mennesker rundt meg som har vært med på å få meg til å forstå at jeg ikke har "feilet" siden jeg måtte gi opp å amme. Det som har vært mest sårt for meg er det å ikke kunne bære William, trøste og holde han uten hjelp. Å ikke kunne skifte en bleie eller ta del i badingen. Det har rett og slett vært jævlig tungt! Jeg følte at han ikke trengte meg, at jeg ikke kunne gjøre noe for han og at jeg rett og slett ikke var godt nok til å være mammaen hans. Dette er veldig vonde følelser å ha, og det krever så utrolig mye av energien man har. Heldigvis så er jeg så trygg på min mann at vi kunne prate om det. Og han har igjen, vært helt fantastisk og trygget meg på at jeg er en god mamma og at William trenger meg. Hva roet vel William bedre enn å legge han på brystet mitt til å hvile hvis han var små-hysterisk? Så, sammen kom vi oss over "kneika", og nå som jeg føler meg frisk igjen så er alt mye bedre. Men for alt i verden, det at jeg var veldig oppmerksom på og åpen om hvordan jeg hadde det tror jeg er veldig viktig. Hadde jeg ikke hatt min mann som stilte opp så måtte jeg snakket med venner, annen familie, helsesøster eller noe andre. For sånne følelser kan det ikke være bra å gå rundt med alene verken for mor eller barn.

Så det jeg prøver å si.. Er vel egentlig at det er ingen skam i å føle seg mislykket, eller å føle at du ikke får den kontakten med barnet som du trodde, når du trodde. Ta tiden til hjelp, og snakk med noen om det som er vanskelig. Det er lov å være trist, og jeg tror at i de fleste tilfeller så går følelsen over. Hvis ikke, bør man oppsøke hjelp så man får det bedre. For når du endelig føler kjemien er som den skal igjen så er det en så fantastisk følelse! For meg så var det vondeste med dette at jeg elsker William høyere enn noe annet, men følte at jeg ikke kunne gjøre noe for han. Og når jeg ikke kunne gjøre noe selv, altså stell, mat eller hva det skulle være så ble jeg redd for at han ikke ville få den kontakten med meg som har har med pappaen. Men, heldigvis så virker det som om det har gått helt fint. Nå er pappen begynt på jobb igjen så det er bare oss de timene. Og, det er sikkert stygt å si det.. Men det er kjempe deilig! Da følger vi vår egen rytme, legger våre egne planer og bruker tiden til å bli bedre kjent, synge sanger og prate. Foreløpig så er de bare kos!

Håper du har en fin uke så langt, og at sommer været holder en stund til!
Rebecca