De siste ukene..

Hei på deg!

De siste ukene har det vært mye kaos i hodet mitt, og jeg har ikke helt visst hvordan jeg har følt det.
Jeg har tenkt alt for mye på alt som kan gå galt, og har ikke helt klart å fokusere på de positive og gode tingene som skjer. Jeg har tenkt dette mange ganger, og sikkert sagt det mange ganger også. Men, jeg tenker så klart på en del av de samme tingene som "friske" gravide tenker på, hvordan bli fødselen, hvordan ser babyen ut, kommer alt til å gå bra? Kommer han rundt termin? Hvordan blir det etterpå? Men, i tillegg så har jeg vært kjempe stresset for alt som har med MSen å gjøre.
Hva hvis jeg blir dårligere og mer sliten frem mot fødselen? Kan MSen ha ødelagt muligheten min til å føde naturlig selv om jeg er ganske frisk ? (helt på tur tanke, jeg vet!!) Hva skjer hvis jeg merker jeg blir dårlig etter fødselen? Hva hvis jeg ikke kan amme fordi jeg må begynne på medisiner? Hva hvis jeg blir syk og ikke kan være mamma for sønnen min den første tiden?! Hva hvis jeg får attakker når jeg er i permisjon og ikke er i stand til å ta vare på gutten min på egenhånd? Hva hvis jeg ikke kan være den mammaen jeg har drømt om å være?

Ja, dette er noen av tankene som har svirret rundt i hodet mitt. Og, det er kanskje unødvendig å si hvor stresset jeg blir av alle disse tankene? Jeg pleier jo å være ganske positiv og tenke at dette klarer jeg/vi! Dette går bra! Men, jeg har ikke klart det den siste tiden. Stamcellebehandling har begynt å gnage seg fast i hodet mitt, men vil jeg egentlig prøve det? Hva hvis jeg ikke blir sykere? Hva hvis jeg får gode medisiner som ikke har ekle bivirkninger? Er det da verdt det å være så lenge borte fra babyen som kommer? Jeg har kommet frem til at en av grunnene til at jeg er blitt så usikker og redd for alle disse tingene er fordi det har gått så lang tid siden sist jeg snakket med noen på Haukeland om sykdommen og hva jeg egentlig kan forvente etter fødselen.

Så, heldigvis så kunne jeg bare sende en mail til min fantastiske sykepleier og avtale en time.
Jeg følte meg ganske dum, for jeg gråt og gråt, bablet i vei om masse som ikke har noe med sykdommen å gjøre. Men, jeg trengte virkelig å snakke med noen som forstod litt hvordan jeg har det. Også fikk vi gått igjennom alle spørsmålene mine og alt jeg er redd for ang sykdommen. Selv om hun ikke kunne gi meg noe fasit svar så kunne hun love meg at hun skulle snakke med legene om hvor tidlig etter fødselen jeg burde komme til kontroll, og sette meg opp på en time seinest i august så vi har kontroll på hva kroppen mener. Så det var veldig betryggende. Også var det godt å få litt bekreftelse på at jeg ikke er blitt syk i hodet.

Det jeg har lært av dette er at det hjelper ikke å stresse og tenke for mye på ting som man ikke kan vite om kommer til å skje. Og, hvis du føler deg usikker så ta kontakt med kontaktpersonen din på sykehuset! Ha kontakt med de hele veien, og ikke gjør det samme som meg og føl at du klarer deg uten støtte, info og evt hjelp fra sykehuset. Det er bedre å ha en samtale for mye enn en for lite med sykepleier eller evt legen. Da kan du i allefall bli litt tryggere på de tingene som har med sykdommen å gjøre. Gravide har visst nok å tenke på om man ikke skal tenke på sykdommen i tillegg!

Det var i alle fall fantastisk for meg å få litt råd og veiledning midt i min små hysteriske tilstand!

Håper du har hatt en kjempe flott helg
Rebecca